Hjem
  Om NBLF
  English
 
  Anbefalinger
  Kretslag
  Br.befalsnytt
  Møtereferat
  Reisestipend
  Temperaturer
 
  Prosjekter
  Solskinnshist.
  Diskusjoner
  Gjestebok
  Lenker
 
  Bli medlem
  Kontakt oss
 
  Skoleundervisning
  Trygg hjemme
 
  Nyhetsarkiv
  Stillingsarkiv
 
  FEU
  Ordliste - KBT
  Ordliste - TAF
 

 
 

TANKER OM NØDALARMERINGSTJENESTEN

Av Guttorm Liebe 
08.02.2014
 
Samlet sett er dette et meget sammensatt og komplisert tema. Jeg har vært gjennom en lang modningsprosess i dette spørsmålet, og så langt ikke konkludert. Jeg har denne oppfordring til våre myndigheter: Følg Brannstudiets anbefaling angående å utrede og vurdere hele vår nødmelde- og nødalarmeringstjeneste sett i sammenheng, og velg personer som kan gjøre dette med innsikt og med ydmykhet.
-

Brannstudiet avstedkommer selvsagt diskusjoner. Brannstudiet konkluderer korrekt hva angår nødmeldetjenesten, - den må utredes i hele sin sammenheng og vurderes grundig før vi tar de grunnleggende val. Men Brannstudiet har en altfor lettvindt tilnærming til spørsmålet, - akkurat som en rekke andre tidligere rapporter har hatt.

 

Hovedårsaken til min motstand mot å gjøre endringer ved 110-Telemark siste halvannet år, skyldes nettopp denne lettvindthet og ikke minst at spørsmålet om 110-sentralstrukturen ble revet løs fra helheten. Nå ser det ut til at 110-sentralstrukturen skal sees i sammenheng med hele nødmeldetjenesten, slik Brannstudiet konkluderer med, og det er jeg enig i.

 

Dette innlegget er skrevet i et håp om at det kan bidra til en innsiktsfull og ydmyk tilnærming, uten lettvindtheter og dogmatiske holdninger, og er en reise i mine refleksjoner siste 25 årene.

 

Ett nødnummer, felles ”operasjonssentraler”

For 20 år side, - jeg var den gang nettopp blitt leder av NBLF, mente jeg at ett nødnummer og felles «operasjonssentraler» var tingen. NBLF formaliserte samarbeidet i Norden, noe som medførte en kontinuerlig kjede av nordiske samlinger fram til dags dato.

 

Så etablerte vi FEU (Føderasjonen av Europeiske Brannbefalsforbund) i 1995, og det ble mange reiser rundt i Europa. Helt på slutten av ’90-tallet begynte utvekslingen mellom DSB og BLM i USA, og jeg var den andre som dro på studietur og hadde som ett av mandatpunktene å se på nødalarmeringen dit jeg kom. Ett av de siste landene som er besøkt hvor ICS (Incident Command System) inkl nødmeldetjenesten var studieobjektet var New Zealand i 2009.

 

Mine erfaringer hele denne vegen har vært at glansbildet som tegnes av sentrale myndigheter, ikke deles av de som er nærmere virkeligheten. Det gjelder både antall nødnummere, organiseringen mellom sentralene, erfaringene med fellessentraler og også praktiseringen av ICS.

 

Jeg har gått gjennom en langsom og ydmyk modning, - det har tatt lang tid og jeg har grukket mye over de grunnleggende spørsmålene.

 

I Sverige har politiet helt siden SOS-alarmering ble etablert (minst 30år siden), hatt sine egne operasjonssentraler i tillegg til SOS-sentralene. En håndfull brannvesen likeså. Så langt har DSB underslått dette i sin propaganda for sammenslåinger og sentralisering, når det sammenlignes med andre land.

 

Vår første utvekslingsstudent fra BLM (føderal landeieretat), USA (Pat Kidder), drøftet i 1998 ett kontra 3 nødnummer med Even Skredsvig, som var DSBs kontaktperson i denne sammenheng. Even var da svoren tilhenger av ett nødnummer, - og trodde det var bare 911 i USA. Pat advarte mot å endre våre tre nummere, - systemet fungerer og det er slett ikke sikkert at det å gå over til ett nødnummer egentlig blir noe bedre. Han ba oss tenke oss om før vi gjør en endring.

 

Jeg tok med meg hans synspunkter på min tur til USA i 1999, og gjorde forsøk på å grave bak 911, - hva skjedde etter at en eller annen form for ”call-taker” var ferdig med telefonsamtalen. (Call-taker kalles ofte PSAP, - Public Safety Answering Point).

Jeg fant ulike løsninger hvor enn jeg kom. Glansbildet hadde måttet bli frisert for å få det til å matche virkeligheten og fungere i praksis.

 

Norsk og finsk erfaring

Vi slo sammen 2 en-mannsbetjente 110-sentraler til en to-mannsbetjent i Telemark i 2005. Porsgrunns, som også betjente storindustrien og en, for utenforstående, litt vrien ordning i Brevik, ble lagt ned. Det medførte et par år med justeringer både på 110-sentralen og i Porsgrunn brannvesen. Jeg presiserer at dette ikke var noen form for hevn eller sutring, - Porsgrunn fikk reelle problemer. De fikk ikke den service de var vant til fra sin ”nye” 110-sentral. Jeg funderte mye på hva dette egentlig bunnet i. Hvorfor ga vi dem klart dårligere service?

 

Finnene slo sammen mange brannvesen til store kretsbrannvesen for 8-10 år siden. De sier at dette har vært vellykket. Skulle vi gjøre noe lignende i Norge ”matcher” fylkesbrannvesen ganske bra. Omtrent samtidig gikk de over til ett nødnummer, og slo sammen politiets, brannvesenets og ambulansetjenestenes ”operasjonssentraler” til store fellessentraler, - som for øvrig er den modellen vårt Justisdept foreslo i sin utredning i 2009.

 

Jeg var i Finland ettervinteren 2007. Dagen etter det sedvanlige isbadet i minus 10 grader C, besøkte vi Åbo. Der var den store 112-sentralen på toppen av nabobygget til brannstasjonen i sentrum. Da vi etter dette besøket gikk en runde rundt på brannstasjonen, - i luftlinje 75 meters distanse, og oppdaget vi en slags vaktsentral. Jeg måtte jeg klype meg i armen, fordi det sa noe om noe vi ikke noen gang har undersøkt.

Årsaken til at denne vaktsentralen var i brannstasjonen, var sannsynligvis nøyaktig det samme som Porsgrunn opplevde! Jeg har siden borret i dette temaet, seinest i FEU-møtet sist høst. Og i dag er det slike undersentraler i de fleste brannvesen i Finland, rett og slett fordi de store sentralene ikke makter å yte god nok service!

Jeg er forundret over at dette, til tross for gjentatt informasjon fra min side, inkludert foto fra 3 av undersentralene, fortsatt underslås av DSB.

 

Optimalt nedslagsfelt?

Vi vet at geografisk distanse som sådan ikke betyr all verden. Svært mye kan ordnes med kart, oppslagsverk, rutiner, ressursoversikter osv.

Men, den ikke-akseptable servicen som de fikk i Finland, er jeg kommet til skyldes ”organisatorisk distanse”.

 

Det er stor forskjell på å yte service overfor brannvesenet i London, - som dekker et kjempeområde i folketall med én sentral, hvor de betjener en eller et fåtall organisasjoner, hvor det er akkurat samme rutiner og ordninger, enn for eksempel 110-sentralen i Ålesund, som betjener kommunene i Møre og Romsdal, med et mylder av ulikheter.

 

Jeg tror det finnes en slags optimal størrelse, - blir det større enn det, blir det etablert en underskog av de gamle fagsentralene, - fordi behovet er der. Vi kjenner per dato ikke denne optimale størrelsen, eller kanskje sagt på en annen måte, hvilket maksimalt antall brannstasjoner hver enkelt operatør bør forholde seg til.

 

Å finne fram til denne optimale størrelsen, krever en tilnærming hvor de som har bestemt seg på forhånd ikke egner seg.

 

Ett nødnummer?

Antall nødnummere må ta utgangspunkt i publikums behov, og ikke blandes inn i debatten omkring sentralstrukturen. Spørsmålet er egentlig om publikum makter å huske 3 nødnummere eller ikke.

 

Norge har, med et magert unntak da våre gjeldende nødnummere ble innført for mer enn 20 år siden, aldri gjennomført noen tung «reklamekampanje» for våre 3 nødnummere. Vi har med andre ord et dårlig utgangspunkt for å kunne vurdere spørsmålet om befolkningen husker og kan skille mellom 3 nødnummere.

 

Men det viktigste i dag er kanskje at til nødnummer 112 ringes det mer enn 90 % (for ikke å bli tatt for å overdrive) feilmeldinger, mens feilloppringningsandelen til de to andre nødnummerne er motsatt, det vil si langt mindre enn 5 %.

Man kan da stille det spørsmål om det er smart å blande disse sammen?

 

Ett annet moment er at dersom de tre nødnummerne slås sammen, og vi i tillegg slår sentraler sammen, vil det betinge at nødanropene går gjennom ei sil, før de håndteres av en fagoperatør. Dette er ordningen for eksempel iUK.

 

400 000 innbyggere, - hvorfor det?

Brannstudiet er nok noe inkonsekvent i sine vurderinger, - eller kanskje med hensikt noe utydelig. Hvorfra kommer egentlig at det bør være minst 400 000 innbyggere i en 110-sentrals nedslagsfelt? Hva er logikken bak dette tallet? Er det ikke mer logisk at det er hyppigheten på innkomne alarmer, varslinger, meldinger og andre henvendelser som er styrende for størrelsen?

 

Tallet kommer fra en av JDs utredninger. Men hvorfor akkurat dette tallet er nok noe dulgt. Jeg antar, - og presiserer att det er noe jeg tror, - at dette skyldes at man har sett til de 110-sentralenen som offisielt har hatt 3-mannsbetjening, og lagt lista der. Den som måtte kjenne til bakgrunnen for 400 000 innbyggere i nedslagsfeltet som et minimum, bes oppklare dette.

 

Brannstudiet sier samtidig at det bør være minimum 2-mannsbetjening og 3-manns på dagtid. Dette er en atskillig riktigere betraktningsmåte, men det matcher antageligvis ikke grunnlaget for tallet 400 000 innbyggere. Og viktigst av alt, tallet må nødvendigvis ta utgangspunkt i at 110-sentralene bare skal produsere de lovpålagte oppgavene, og ikke de såkalte tilleggstjenestene.

 

Tilleggstjenestene

Tilleggstjenestene som mange av 110-sentralene produserer, er meget viktige element i vår daglige samfunnsberedskap. Man kan forsvare 2-mannsbetjening med langt færre innbyggere i nedslagsfeltet enn 400 000 innbyggere, dersom det produseres tilleggstjenester for sine eiere, - som er kommunene.

 

En av de viktigste erfaringene fra flyttingen av 110-sentralfunksjonene fra Sandefjord til Drammen (brannvesenene i Vestfold) var nettopp at de fleste av disse tilleggstjenestene ikke ble med på lasset. Det har medført atskillig dårligere kvalitet på disse tjenestene i dag enn fra 110-sentrapen i Sandefjord.

 

Ett av de viktigste spørsmålene som det må tas stilling til, er om 110-sentalene skal produsere tilleggstjenester eller ikke. Selv er jeg ikke i tvil, - disse bidrar til så mye samfunnsberedskap at de burde kunne betjenes av 110-sentralene. Direkte overføring av automatiske brannalarmer fra større bygg, skal måtte betjenes derfra av hensyn til den brannforebyggende betydningen (akkurat på det siste punktet har jeg altså bestemt meg for holdning!)

 

Jeg tror jeg vi bør holde oss til Brannstudiets konklusjon og ikke dens vurderinger, - altså at hele nødmeldetjenesten må ses i sammenheng og vurderes i sin helhet.

 

Politiets operative ledelsesnivå

Det er en gammel idé å slå sammen de tre nødetatens «operasjonssentraler». På min ferd i det store utland har jeg sett de fleste varianter av samlokaliseringer. På direkte spørsmål om når samlokaliseringen er utslagsgivende for innsatsen blir det generelt ganske stille.

 

Under Lærdalsbrannen var det en åpenbar fordel at politiets operasjonssentral og brannvesenets 110-sentral er samlokalisert. Der måtte den ene nødetaten bruke den andres samband, fordi den enes sviktet. Men med framtidas Nødnett har vi jo felles samband og kan ikke lenger låne av hverandre!

 

Ett av problemene ved sammenslåing er at politiet har en operasjonssentral, med et operativt ledelsesnivå. Det vil si at operasjonssentralens leder er innsatslederen ute sin direkte overordnede.

Så er ikke tilfelle hverken for brannvesen eller ambulansetjeneste.

 

110-sentralen er et serviceelement, overfor brannsjefen. Det er brannsjefen som befinner seg ute ved innsatsområdet som har den øverste myndigheten. (Dette er i tråd med prinsippene i ELS/ ICS, at hele kommandomyndigheten overfor innsatsen er i ledelsen ute ved innsatsområdet).

 

Dette gir en vesentlig forskjell i funksjonene til politiets og brannvesenet sentraler, som påvirker sterkt hvilke oppgaver sentralen har og måten de skal løses på.

Dette er i så vel Brannstudiet som i det som er blitt kalt 110-utrednigen en nedvurdert ulikhet.

 

Med andre ord må en arbeidsgruppe som skal se på helheten i nødmeldetjenesten også ha innsikt i dette spørsmålet.

 

Koordinering

Denne forskjell gjør seg også gjeldende angående hvem som koordinerer hva.

 

For brannvesenets del, som skal følge ELS/ICS-prinsippene, skjer koordineringen av en innsats nårplanen for innsatsen utarbeides. Planfunksjonen ivaretar med andre ord koordinering i den enkelte innsats. Det betyr at det er ledelsen ute ved innsatsområdet som koordinerer.

 

I bunn og grunn er det samme koordineringstankegang i redningstjenestens faglederprinsipp, den skal skje ute ved innsatsområdet mellom faglederne.

Politiets operasjonssentral har med andre ord til oppgave å koordinere politiets innsatser mellom flere enn ett innsatsområde. Slik funksjon har egentlig ikke 110-sentralene. Deres myndighet er å skulle fremskaffe ressurser, men ikke selv bestemme hvor og hvordan de skal brukes.

 

De som skal vurdere hele vår nødmeldetjeneste må være seg bevisst denne forskjellen.

 

Pilot Drammen ble lagt ned

Jeg er noe forundret over at Brannstudiet ikke tar for seg erfaringene fra «Pilot Drammen», men velger å underslå disse. Blant erfaringene er at ett felles mottak av nødmeldinger krever regelverksendring angående «helse», og at forskjellene i de teknologiske plattformene gjør gjennomføringen av «Pilot Drammen» vanskelig.

Erfaringene fra startprosessen til ”Pilot Drammen” må nødvendigvis være til ettertanke, som må trekkes inn i en innsiktsfull utredning som tar for seg helheten i nødmeldetjenesten.

 

Grenser

Tenker vi samordning av innsatser, tror jeg at det er langt viktigere at vi har én, og bare én innsatsorganisasjon ute ved innsatsområde, enn at vi har samlokaliserte eller meget store alarmsentraler.

Én innsatsorganisasjon betinger ett organisatorisk mønster, og likhetsprinsippet må endres til likhet fra gang til gang i stedet for likhet med hverdagen. Én innsatsorganisasjon betinger selvsagt en eller annen form for felles samband, - men ikke nødvendigvis felles operasjonssentraler.

 

Utred 2 nødnummere

Viktigst er imidlertid at det er så stor forskjell i «modus» (tankegang og holdning) overfor det å skulle håndtere kriminell aktivitet framfor å skulle håndtere naturlover og normal menneskelig adferd, at man av den grunn burde holde disse atskilt.

 

Altså at det det er vanskelig å skulle vurdere hvordan å håndtere den kriminelle aktiviteten samtidig som man skal håndtere redningstjenesten i samme innsats. Det bør undersøkes nærmere om det bør skilles mellom operatører som skal håndtere mennesker i nød grunnet kriminell aktivitet og mennesker som er i annen form for nød.

 

Vi slutter oss til Brannstudiets anbefaling om at hele nødmeldetjenesten, inkl evt felles eller samlokaliserte «operasjonssentraler», utredes og sees under ett.

 

I tillegg anbefales at 2 nødnummere utredes, - ett for nød grunnet kriminell aktivitet og ett for annen nød.

 

-

Bli den første til å kommentere denne nyheten! Skriv inn i feltene nedenfor.
 
 
Skrive kommentar? Da må må du logge inn først!
 

 

 



Webredaktør: Per Ole Sivertsen

 

      HVA SKJER?
JANUAR 2019
16.01. Nasjonal brann- og...
MARS 2019
19.03. Brannvesenkonferan...
MAI 2019
23.05. Generalforsamling ...
SEPTEMBER 2019
11.09. Brannforebyggende ...
JUNI 2020
15.06. Interschutz...
SE ALLE AKTIVITETER

 

  ANNONSER
 


Nettsidene er utviklet av
Powel AS, avd. Datamann