NORSK BRANNBEFALS LANDSFORBUND
 
BRANN- OG REDNINGSVESENENE SKAL STYRKES, IKKE LEGGES NED!
Av Nils-Erik Haagenrud  
10.02.2014
 
Anbefalingene i brannstudien ivaretar styrken til brann- og redningstjenesten og det befolkningen er opptatt av, lokal tilstedeværelse og responstid!
-

De siste par uker har vi opplevd branner av dimensjoner som vi må langt tilbake i tid for å finne maken til. Mange bygninger gikk tapt i brannene i Lærdal og på Flatanger. En viktig betraktning er at det ikke gikk menneskeliv. Det er viktig at alle de som gjorde det de kunne for å hindre at liv og helse, hus og næringsgrunnlag gikk tapt, får den anerkjennelse de fortjener for sin innsats.

Brannene i Lærdal, Flatanger, Frøya og i Sande kommuner har det til felles at de er krevende å håndtere for små kommuner, der deltidsbrannmannskaper utgjør kjernen i brann- og ulykkesberedskapen. Deltidsbrann- og redningsvesen utgjør en hoveddel i vår kommunale brann- og ulykkesberedskap, tuftet på nærhet til befolkningen, til risikoen og til kommunene.

I desember i fjor la arbeidsgruppen som har sett på hvordan vi bør innrette det kommunale brann- og redningsvesenet for fremtiden, frem sin rapport, kalt Brannstudien. Dette er et viktig dokument for kommunene og for Brann-Norge. Det er mer enn 30 år siden sist at noen så helhetlig på det kommunale ansvaret for å etablere og drifte brann- og redningsvesen. I Brann-Norge har vi lagt mye inn på å få til denne utredningen, den er viktig for oss, for faget, for kommunene og ikke minst for befolkningen.

I media er det de siste dager gjennom diverse innlegg nærmest tatt til orde for at Brannstudien handler som å lage distanse mellom folk, de som trenger akutt hjelp, og det kommunale brann- og redningsvesenet. Dette er feil og vitner om manglende innsikt i hva Brannstudien egentlig dreier seg om. Det er derfor viktig at vi klarer å skille mellom de tragiske og voldsomme brannene vi har opplevd den siste uken, og det å se opp og frem, og tenke nøye gjennom hvilken brann- og ulykkesberedskap vi har behov for i kommunene fremover.

Brann- og redningsvesenet er kommunalt, og det skal det fortsatt være. Brannstudien slår fast nettopp dette. Men det er helt nødvendig å sikre at denne viktige kommunale tjenesten henger med i samfunnsutviklingen. Skal kommunene kunne takle de utfordringene som kommer, må brann- og ulykkesberedskapen bygges på tvers av kommunegrenser. Bistands- og samarbeidsavtaler alene inngått mellom to eller flere kommuner holder ikke lenger. Vi må få på plass en kunnskapsdrevet organisasjon gjennom ny utdanning der det å analysere og lære mer av det som skjer er satt i sentrum.

Brannstudien handler ikke om å lage et dårligere tilbud til folk og de som er i nød, eller til å fjerne dugnadsånd og ”stå-på-vilje” hos landets ca. 8.500 deltidsmannskaper. Den handler om å se sammenhengen mellom deltidsmannskapene og de 3.500 mannskapene som jobber heltid. Den handler om hvordan vi bør sørge for at landets 620 brannstasjoner skal bemannes og utrustes for å løse oppgavene. Den handler om hvordan vi skal jobbe mer kompetent forebyggende for de risikoutsatte gruppene, som de pleietrengende som bor hjemme og de med rusproblemer. Den handler om behovet for ny utdanning, om evaluering og erfaringslæring, om det å utvide tjenestetilbudet til lokalbefolkningen for eksempel gjennom høynet akuttmedisinsk kompetanse hos brannfolk, og den handler om strategisk ledelse både administrativt og operativt. Det siste er kanskje det mest underkommuniserte tema i forhold til dagens fragmenterte kommunale brann- og redningsvesen.

Brannstudien handler om å bygge en bro for beredskap og forebyggende arbeid over kommunegrensene. Den dokumenterer at lokal tilstedeværelse er selve kjernen i beredskapen og det forebyggende arbeidet. Brannstudien konkluderer med at på flere områder må det etableres regionale kapasiteter, det vil si kompetanse og utstyr som ikke kan etableres ved hver enkelt brannstasjon eller kommune. Beredskap og brannforebyggende arbeid må bygges på lokale og regionale risiko- og sårbarhetsanalyser, så vi evner å se helheten. I tillegg er det drøftet og slått fast at på noen områder må det etableres nasjonale kapasiteter, for eksempel spisset beredskap rettet mot ulykker der bygninger raser sammen, som boligblokken i Ålesund.

Ærlighet mot brukere og eiere er viktig når man forvalter innbyggerne sine penger. Utfra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det være økonomisk lønnsomt å gjøre forskyvninger av kostnader fra ledelsesfunksjoner til den utøvede beredskapen i kommunen. Det er heldigvis slutt på frivillige brannmannskaper i Norge. Alle er nå ansatt under ryddige arbeidsforhold som er regulert gjennom avtaler og forskrifter. Det skulle bare mangle om ikke en deltidsansatt som skal gjøre samme jobben som en heltidsansatt, ikke skulle få kompetanse og utstyr på samme nivå. Det vil resultere i økte kostnader for kommunene, hvis man ikke gjør andre grep i brann- og redningstjenesten.

Brannstudien fortjener en skikkelig behandling. Det er for mange små enheter, det er dokumentert gjennom flere sentrale dokumenter opp gjennom årene, for eksempel Rapporten om skogbrannberedsskapen fra 2008, Stortingsmeldingen om brannsikkerhet fra 2008 og Stortingsmelding om samfunnssikkerhet fra 2012 og med Stortingets behandling i Inns 426 S fra juni 2013.. Det er en samstemt arbeidsgruppe som står bak Brannstudien. Jeg har tillit til at Stortinget, Regjeringen og våre sentrale myndigheter evner å sørge for at de riktige og viktige beslutningene tas raskt.