NORSK BRANNBEFALS LANDSFORBUND
 
NOEN REFLEKSJONER OG TANKER OM ORGANISERING AV 110-TJENESTEN
Av Per Ole Sivertsen  
30.09.2018
 
Etter mange år i 110-tjenesten så har jeg hatt mulighet og interesse til å følge nødmeldetjenesten i Norge men også i utlandet. Har hatt både formelle og uformelle besøk og gjennom tidene har det blitt ganske mange besøk. Jeg er av den oppfatning av at vi her i Norge ikke er optimalt organisert når det gjelder nødmeldetjenesten med tanke på kvalitet på tjenesten ovenfor både nødstilte og innsatspersonellet. Jeg har uttalt og skrevet mine refleksjoner og tanker i flere sammenhenger og over tid kan det virke som dem blir gjengitt feil. Ønsker derfor med dette innlegget å presisere mitt syn på organiseringen.
-

Opp gjennom tidene har det vært sagt mye og skrevet mye om nødmeldetjenesten. Litt historie som har påvirket mitt syn er på sin plass for å klargjøre og begrunne hvorfor jeg mener det jeg mener.

29.april 2004 kom det en rapport (Forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten) som finnes på regjeringen.no. Denne rapporten har flere anbefalinger og anbefalingene når det gjelder organisering

13.1. Antall nødnummer

Anbefaling: Det anbefales at Norge innfører en ordning med 112 som eneste nødnummer, og at hver etat (brann, politi og helse) i tillegg tilbyr publikum et landsdekkende femsifret servicenummer til bruk ved andre henvendelser. Ved innføring av en slik ordning bør det gjennomføres felles informasjonskampanjer for å sikre bred kjennskap til numrene.

13.2. Organisering av felles tjenester

Anbefaling: Hele eller deler av nødmeldetjenestens oppgaver bør organiseres som en felles tjeneste for alle tre nødetatene. Dette skal sikre en bedre samordning mellom etatene, økt fokus på nødmeldetjenesten og en bedre ressursutnyttelse på tvers av etatene. Praktisk løsning må utredes videre, og det anbefales å basere løsningen på modeller som allerede er implementert i Danmark og Finland.  Valg av løsning bør reflektere om nødmeldetjenesten prinsipielt skal ha fokus på storulykker som krever stor koordinering eller de mer daglige enkelthendelser.

13.3. Organisatorisk tilknytning

Anbefaling: Nødmeldetjenesten bør ha ett organisatorisk tilknytningspunkt. Dette skal sikre et felles grensesnitt mot andre aktører, for eksempel redningssentralene, et felles grensesnitt mot tekniske leverandører og teletilbydere, samt felles kvalitetskrav og styringsparametere. Nødmeldetjenesten kan tilknyttes en av nødetatene (som i Danmark) eller etableres som en ny enhet (som i Finland). Mulighet for å konkurranseutsette tjenesten bør også vurderes. Organiseringen bør sees i sammenheng med eventuell felles organisasjon for nytt digitalt nødnett. Praktisk løsning må utredes videre etter at modell for organisering av felles tjenester er valgt.

13.4. Antall sentraler

Anbefaling: Det anbefales en reduksjon i antall nødmeldesentraler fra dagens 91 sentraler. Basert på erfaringer fra andre land synes det riktig antall innbyggere pr. sentral å være minimum 500.000 for å oppnå en mest mulig kostnadseffektiv og sikker tjeneste. Det anbefales at en slik reduksjon sees i sammenheng med anbefalingen om etablering av felles nødmeldesentraler, slik at det maksimum blir i størrelsesorden 10 nødmeldesentraler på landsbasis.

13.5. Andre tiltak

Anbefaling: For å forbedre nødmeldetjenesten anbefales det, som et tillegg til tidligere anbefalinger, en rekke tiltak som ikke har tilknytning til organisasjonsform. Dette inkluderer tiltak knyttet til måleparametre, språk, feilanrop/misbruk og teknisk sikkerhet. 

På bakgrunn av FENN-rapporten ble jeg og Nils-Erik Haagenrud sendt ut av NBLF på en studietur til våre nordiske naboer for å se nærmere på hvordan dem organiserte og drev tjenesten. Rapport fra turen finnes på nblf.no (Rapport fra reise i forbindelse studiebesøk for å se på hvordan henvendelser som involverer brannvesenet blir ivaretatt av nødsentralene i Sverige, Finland og Danmark.) Denne turen ble senere viktig i NBLF sitt høringssvar på FENN-rapporten.

I 2008 begynte en interdepartemental arbeidsgruppe sitt arbeid gitt av Stortinget. Arbeidsgruppen skulle med utgangspunkt i FENN-rapporten og høringsuttalelsene se på fremtidig organisering av nødmeldetjenesten med tanke på felles nødsentraler og felles nødnummer.

112-rapporten ble lagt frem 15.juni 2009 og den anbefalte blant annet:

12.7. Økonomiske og administrative konsekvenser

En omlegging fra dagens nødmeldetjeneste til en fremtidig ordning i tråd med arbeidsgruppens forslag vil innebære en rekke konsekvenser av økonomisk og administrativ art. Arbeidsgruppen har ikke hatt data til detaljert beregning av de økonomiske konsekvensene. Beregningene må anses som overslagsberegninger som det hefter usikkerhet ved. Effektiviseringspotensialet ved omlegging fra dagens 69 nødsentraler til en ordning med syv eller åtte 112-sentraler og politiets 27 operasjonssentraler, er imidlertid beregnet å være så stort at omstillingskostnadene vil være dekket inn i løpet av få år dersom dagens driftkostnader for nødmeldetjenesten legges til grunn. Etter dette vil nødmeldetjenesten kunne drives med mindre kostnader enn i dag. I det videre redegjøres for arbeidsgruppens overslagsberegninger.

Staten overtar ansvaret for hele nødmeldetjenesten I dag er nødsentralene for brannvesenet et kommunalt ansvar, mens sentralene for helse og politi er et statlig ansvar. Hver etat finansierer sin del av nødmeldetjenesten. Det vil si at de samlede kostnader dekkes av 430 kommuner, 27 politidistrikt og fire regionale helseforetak.

Arbeidsgruppen anbefaler at det opprettes et nytt statlig forvaltningsorgan som overtar det samlede ansvaret for nødmeldetjenesten og har ansvaret for alle de nye 112-sentralene, jf kapittel12.4. Det innebærer også at staten overtar det økonomiske ansvaret for tjenesten ved at denne finansieres over statsbudsjettet.

Kommunene Arbeidsgruppens anbefaling innebærer at dagens 110-sentraler legges ned og at ansvaret for mottak og håndtering av nødmeldinger til brannvesenet overtas av de nye 112-sentralene. Det vil si at oppgavene overføres fra kommunene til staten.

Arbeidsgruppen har orientert Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) om at det kan bli fremmet forslag om å overføre ansvaret for nødmelde-tjenesten helt og fullt til staten. Deres prinsipielle synspunkt i denne type saker ble fremholdt å være at slike omlegginger skal være økonomisk nøytrale for kommunene.

Ved 110-sentralene er det i dag ca. 290 årsverk, hvorav ca. 230 er operatører, jf. kapittel 5.1. Kommunenes kostnader til drift av 110-sentralene beløper seg til ca. 230 mill. kroner, hvorav 170 mill. kroner er lønnskostnader. Innrapporterte inntekter fra automatiske brannalarmanlegg tilknyttet sentralene utgjør 90 mill. kroner. I tillegg har enkelte av sentralene inntekter fra annen teknisk overvåking. Dette utgjør i følge innrapporterte tall mellom 5 og 10 millioner kroner.

110-sentralene er delvis organisert som interkommunale selskap (IKS) og delvis som en del av brannvesenet der sentralen er lokalisert. En sentral er organisert som aksjeselskap. Tilsettingsforholdet for den enkelte ansatte varierer på bakgrunn av organisasjonsform.

En nedlegging av 110-sentralene vil innebære at kommunenes kostnader bortfaller. I en periode etter nedlegging vil det imidlertid påløpe kostnader som følge av overgangsordninger for de som har vært ansatt ved sentralene.

De inntekter som 110-sentralene har i forbindelse med mottak av automatiske brannalarmer fra enkeltobjekter er knyttet til en tjeneste som både omfatter mottak av alarm og respons fra brannvesenet. Responsen utgjør den klart mest kostnadstunge delen. Denne vil fortsatt være et kommunalt ansvar. De nye 112-sentralene bør kun ha et ansvar for å motta utløst alarm og iverksette tiltak i overensstemmelse med en fastlagt prosedyre for det enkelte objekt. Inngåelse av en privatrettslig avtale med eieren av det enkelte objekt og oppfølging av denne bør fortsatt være opp til den enkelte kommune. Kommunene på sin side bør betale en årsavgift til 112-sentralen for den tjeneste sentralen utfører med å motta og iverksette tiltak ved mottak av automatiske brannalarmer.

NBLF ga sitt høringssvar på 112-rapporten i oktober 2009

I 2010 fikk jeg og Eyvind Aakerman stipend fra RUU for en studietur til USA for å se nærmere på hvordan nødmeldetjenesten der er organisert og drevet. Vår anbefaling var:

Norge bør innføre ett felles nødnummer og felles nødmeldesentral(er) forutsatt at de(n) blir riktig utstyrt og bemannet.

Anbefalingen ble utdypet i rapporten (RAPPORT FRA STUDIETUR - NØDMELDETJENESTEN I USA).

I 2010 kom det også ut en masteroppgave (Samlokalisering av nødmeldesentraler i Norge - En studie av faktorer som påvirker prosessene) og den har noen forslag:

6.2 Vegen videre/forslag til videre studier

Forholdet stat–kommune i nødmeldetjenesten er 110 kommunal, mens 112 og 113 er statlige. Flere av intervjuobjektene fra 110 har ytret sterke ønsker om at hele nødmeldetjenesten skulle vært statlig.

Så vidt jeg vet så har det ikke vært gjennomført nye masterstudier på dette temaet.

I 2010 var alle 11x-sentralene på plass i en samlokalisert sentral i Drammen og noe helt nytt ble prøvd ut med at alle 3 nødetatene satt vegg-i-vegg og kunne samhandle på en ny måte.

På generalforsamlingen til NBLF ble strategidokumentet til NBLF for perioden 2013-2017 vedtatt og punkt 1 omhandler Nødalarmering.

NBLF mener det er samfunnsmessig viktig med færre og større fagsentraler som er samlokalisert med politiets operasjonssentral og AMK.

I 2013 var jeg og Eyvind på ny studietur – denne gangen i England og Irland. Vi endte opp med en rapport (RAPPORT FRA STUDIETUR - NØDMELDETJENESTEN I ENGLAND OG IRLAND) med samme konklusjon som etter turen til USA med et tillegg:

Dersom det ikke blir innført felles nødmeldesentraler og felles nødnummer i Norge anbefales det at:

Antallet 110-sentraler reduseres til 1 med 2-3 lokasjoner og med tilsvarende systemer som planlegges i Irland.

I 2013 kom Politianalysen som anbefalte 6 politiregioner og da hadde det blitt 6 operasjonssentraler og 6 110-sentraler.

13.desember 2013 kom Brannstudien (Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert brann- og redningsvesenets organisering og ressursbruk). Denne hadde på pekte noen ytterligere behov:

16. Endrings- og utredningsbehov

Arbeidsgruppen har i løpet av arbeidet med Brannstudien identifisert en rekke endrings- og utredningsbehov. Flere av tiltakene ligger utenfor mandatet. Temaene berører også ansvarsområder til andre myndigheter og er derfor ikke drøftet og vurdert fullt ut. Likevel mener arbeidsgruppen at dette er viktige temaer som må utredes ytterligere, og som vil kunne utnytte de potensielle effektene ved valgt modell i enda større grad.

16.1. Nødalarmeringstjenesten, 110-sentralene, ett nødnummer og felles nødsentraler Arbeidsgruppen mener at så lenge nødalarmeringstjenesten er tredelt som i dag, bør 110-sentralenes nedslagsområde i størst mulig grad sammenholdes med de to andre nødetatenes geografiske område for nødnumrene 112 eller 113. Det er viktig at fagkyndighet fortsatt ligger til grunn for drift av 110-sentralene. Dersom 110-sentralene skal følge politidistriktsgrensene, så kan som i dag én 110-sentral dekke flere enn ett politidistrikt. 

Alternativt kan en med bakgrunn i at brann- og redningstjenesten nå utfører et betydelig antall akuttmedisinske oppdrag på vegne av helsevesenet, og det faktum at disse tjenestene synes å være sterkt økende, se for seg at 110-sentralenes yttergrenser kan sammenholdes med ansvarsområdet til helsevesenets AMK-sentraler. Ett av disse skisserte alternativene er nødvendig for å sikre befolkningen et så likt og samkjørt nødalarmeringskonsept som mulig. 

Dersom antallet politidistrikter blir vesentlig færre, som foreslått i Politianalysen, mener arbeidsgruppen at det må gjøres nye vurderinger knyttet til 110-regionaliseringen. Skulle det bli besluttet at det skal etableres seks politidistrikter, mener arbeidsgruppen at det må utredes om driften av nødalarmeringstjenesten knyttet til nødnummer 110 bør overføres til staten. Bakgrunnen for dette er at en omfattende endring av politidistriktsgrensene vil skape nye utfordringer for kommunene innen nødalarmeringstjenesten, og ny usikkerhet for nødstilte og befolkningen for øvrig.

I 2014 kom DSB med en rapport om fremtidig eierskap, forvaltning, drift og finansiering av nødnettutstyret til de kommunale og interkommunale 110-sentralene.

Stadig nødmeldetjeneste for brann

For det tilfellet at en statlig eierskapsmodell blir valgt i henhold til anbefalingen ovenfor, er det nødvendig å avgjøre innholdet i modellen og hvilket statlig organ som skal stå for eierskapet. forvaltningen og driften.

Den foretrukne modellen vil være en statlig nødmeldetjeneste for brann der staten tar ansvaret for driften av tjenesten. tillegg til utstyret og opplæringen. (Dvs. fra kommunal til statlig 110-tjeneste.) En slik modell vil gi en landsdekkende tjeneste der befolkningen sikres et likeartet tilbud uavhengig av geografi og kommunal økonomi. Det kan innføres en robust reserveløsning for alle nødalarmeringssentralene for det tilfellet at en

110-sentrals funksjonalitet blir utilgjengelig eller 110-sentralen av andre årsaker blir ute av stand til å utføre sine oppgaver. Omorganiseringer kan foretas for å skape mer robuste nødalarmeringssentraler for brann i henhold til samfunnets dynamiske krav til tjenesten, herunder eventuelle samlokalisering med de øvrige nødetatene eller innføring av andre fellesløsninger. Nasjonalt beredskapsperspektiv kan ivaretas uten konflikter mellom statlig eid nødnettutstyr og kommunal drift. Brannfaglig kunnskap på nødalameringssentralene er nødvendig uavhengig av statlig eller kommunalt eierskap til utstyr og drift.

Aktuelle organer for en statlig nødalarmeringstjeneste for brann er DNK eller DSB. DSB er nasjonal brannmyndighet og den naturlige eieren av en statlig nødmeldetjeneste for brann. DSB vil, dersom direktoratet får eierskapsansvaret, måtte organisere seg annerledes enn i dag. DSB vil også måtte bli tilført tilstrekkelige midler til å kunne utføre oppgaven, i det dagens ramme ikke gir rom for en slik utvidelse av oppgaveporteføljen.

Et statlig eierskap av nødmeldetjenesten for brann medfører også forvaltnings-, drifts- og finansieringsansvar.

23.mai 2014 kom en rapport fra en Bacheloroppgave (One emergency number, a study of advantages and disadvantages). Det er en studie om fordeler og ulemper knyttet til ett nødnummer, med fokus på Norge og den pågående debatten om hvorvidt man skal endre nødmeldetjenesten fra dagens tre forskjellige, til ett felles nødnummer.

6. Conclusion

In my opinion, there are not any really good reasons why one emergency number should not be the future for the Norwegian emergency call service. One number is easier to remember, especially in a critical situation. It gives the public a more streamlined and simpler service, and also enables new possibilities for the emergency services to do their job better with closer cooperation and coordination than before. Several incidents have exposed the flaws of today's system, and these alone are significant enough to result in changes as to how things are done. Or to put it in other words: The system failed when we needed it most and lives were unacceptably lost.

Locating the emergency services together behind one number would enable them to better handle large incidents and coordinate between themselves. If done right, a new system can be even better than today. We have seen several examples of how the emergency centrals fail to coordinate their efforts during critical incidents. More focus on coordination instead of collocation is brought up in defense of today's system. But all the bells and whistles in the world does not make a difference when the operator at one of the emergency centrals decides not to share information. This makes merging the emergency centrals a good idea, as it shortens the distance between them both physically and technically.

SAMLOK i Drammen ble evaluert og i 2014 kom to rapporter – en sluttrapport (Anbefalinger - En forbedret norsk nødmeldingstjeneste) og en rapport (Raskere og riktigere nødhjelp) fra NORUT som en følgeevaluering av «Pilot Drammen». Disse to rapportene og erfaringene fra Drammen var viktige innspill til Nærpolitireformen som ble vedtatt 10.juni 2015. Denne reformen anbefaler samlokalisering av 11x-sentalene i 12.4.3 Særlig om nødmeldingstjenesten – samlokalisering. Det endelige vedtaketbestemte at:

Brann- og redningsetatens nødmeldingssentraler skal samlokaliseres med politiets operasjonssentraler. De nye sentralene skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres samme sted.

Etter at stortinget vedtok at 110-sentralene skulle samlokaliseres (vegg-i-vegg) med politiets 12 nye operasjonssentraler var det flere i vårt fagmiljø som fryktet at dette var begynnelsen på statlig overtakelse av 110-tjenesten. Samtidig var det flere som håpet at staten ville overta tjenesten.

På Generalforsamlingen til NBLF i 2015 ble strategidokumentet revidert og i avsnittet om Nødalarmering ble det tatt med et punkt om:

d. Eierskap og drift.

Uavhengig av hvem som eier og drifter 110-sentralene så må staten ved DSB eller DNK sørge for at nødnettet med terminaler og ICCS ivaretas og eies og driftes av staten. Når det gjelder beslutningsstøtteverktøy må staten sørge for mest mulig likhet i sentralene. Dette kan gjøres enten ved at staten legger føringer for kommunene på hva som skal og må brukes, så kan sentralene utover det selv supplere med det som hver enkelt sentral finner hensiktsmessig. Dersom staten også skal eie og drifte sentralene må også staten ta ansvar for øvrig støtteverktøy som for eksempel mottak av automatisk alarmer, Crash Recovery og annet som er nødvendig for en effektiv drift av sentralene. Dersom staten skal eie og drifte 110-sentralene så må staten overta sentralene før eventuell flytting (samlokalisering med politiet) gjennomføres.

5.oktober 2015 la Politidirektoratet (POD) frem forslag til administrasjonssteder og plassering av operasjonssentralene i de nye politidistriktene, som et ledd i gjennomføringen av nærpolitireformen. Dagen etter sendte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ut varsel om nye 110-regione basert på hva politiet hadde besluttet.

15.mars 2016 kom DSB med sitt endelige vedtak på lokalisering av 110-sentralene. Det var som forventet de kommunene hvor politiet til slutt bestemte seg for å ha sin operasjonssentral som fikk oppdraget med å etablere en samlokalisert 110-sentral med politiet og med sammenfallende grenser.

I mellomtiden hadde alle 110-sentralene fått nytt system i sentralene som var anskaffet som en del av nødnettleveransen. Det ene systemet håndterer telefoni og samband (ICCS) og ble levert til samtlige 11x-sentraler mens oppdragshåndteringsverktøyet (Vision) ble levert kun til 110-sentralene. Begge disse «gavene» ble ganske dyre å drifte. I tillegg kom det abonnementsutgifter på Tetra-terminaler til sentralene. I prinsippet eier DSB denne leveransen, men det er kommunene som betaler alle utgiftene. Det kom også ganske rigide føringer på hvordan dette skulle forvaltes.

NBLF hadde to temperaturmålinger som omhandler nødmeldetjeneste. Det er viktig å være klar over at dette ikke «vitenskapelige» målinger men som det står på nyheten om denne måleren:

Nå har også vi fått en mulighet til å sjekke stemningen knyttet til aktuelle saker. Vi har valgt å kalle den for Temperaturmåler og det er mest tenkt for moro skyld for å sjekke «tempen» blant medlemmer. Resultatet av slike temperaturmålinger vil ikke bli vektlagt mere enn det det er.

Det var inntrykk av at det var veldig mange av våre medlemmer som var positiv til samlokalisering, men at det da bør gjelde alle 3 etatene. På bakgrunn av denne antakelsen ble det laget en sjekk for å måle «tempen» på saken og den forteller at antakelsen kanskje er rett.

Hva mener du om samlokalisering av 11X-sentralene?

http://www.nblf.no/images/blank5.gif

http://www.nblf.no/images/blank5.gif

Alle 3 bør samlokaliseres

 70,59% 

 

Ingen bør samlokaliseres

 20,26% 

 

110 og 112 bør samlokaliseres

 5,23% 

 

110 og 113 bør samlokaliseres

 3,92% 


Totalt 153 stemmer avgitt.

 

Det var også ulike reaksjoner på dette med eierskap, forvaltning, drift og finansiering av nødnettutstyret til de interkommunale 110-sentralene. Antakelsen var at det kanskje kunne være ca. 50-50 mellom statlig og kommunalt. Temperaturmålingen svinger mere mot statlig.

Hvilken fremtidig eierskap, forvaltning, drift og finansiering av nødnettutstyret til de kommunale og interkommunale 110-sentralene foretrekker du?

http://www.nblf.no/images/blank5.gif

http://www.nblf.no/images/blank5.gif

Alternativ 1 - Statlig modell

 70,49% 

 

Alternativ 3 - Kommunal modell

 18,03% 

 

Alternativ 2 - Delvis statlig og kommunal modell.

 11,48% 


Totalt 122 stemmer avgitt.

Det er kanskje ikke så rart at svaret ble som det ble siden mange oppfatter det som at staten eier og kommunene betaler.

Selv om NBLF ikke har noen sterke meninger om hvem som eier og driver så er NBLF opptatt av kostnadene og finansieringen av både nødnett og nødmeldetjenesten.

For meg er historien slik at jeg har blitt mere tilhenger av at staten og da gjerne ved DSB overtar 110-tjenesten. Jeg ser ingen ulemper eller gode grunner til at det ikke skal bli bra for alle parter dersom DSB overtar all drift av 110-sentralene. Om de ansatte får lønn fra staten eller andre spiller ikke så stor rolle og det betyr mindre etter man har flyttet ut av brannstasjonen og blitt samlokalisert med politiet på politihuset. Jeg tror det vil bli mye enklere å få til en enhetlig tjeneste med en driver som lager felles systemer og som kan sørge for en forsvarlig drift også på tvers av sentralene.

Jeg tror ikke det kommer felles nødnummer og/eller felles sentraler i min levetid. Jeg tror heller ikke helse vil komme inn på politihusene og samlokalisere seg. Med dagens organisering så må vi fortsette å leve hver for oss med ulike eierskap og ulike varianter av drift. Med et statlig eierskap av 110-tjenesten kunne man tenkt, anskaffet og gjennomført en smartere nasjonal løsning for 110-tjenesten basert på ett felles system med felles overlapp. I tillegg kunne man hatt en felles statlig finansiering av tjenesten og ikke slik det er i dag hvor kostnadene og innbyggerbetalingen varierer mye fra region til region alt ettersom hvor mange innbyggere man kan dele regningen på. Det er mange brannvesen som betaler 110-regninga for kommunen og som heller kunne hatt bruk for disse pengene til andre beredskapsmessige tiltak. Jeg ser fordeler med at 110 og 112 blir samlokalisert og at det skjer alle steder der politiet har operasjonssentral. For 110-sentralene og kommunene hadde det nok vært bedre med 6 politiregioner som var anbefalt i politianalysen og ikke 12 som det ble. Når det ble som det ble er jeg tilhenger av at 110-sentralene samlokaliseres på alle 12 stedene selv om det koster mere. Dette fordi det er noen fordeler for de nødstilte og innsatspersonellet å være samlokalisert i enkelte tilfeller. Det beste hadde vært om også helse hadde vært samlokalisert. Jeg forstår motstanden fra helse og tror helse vil forbli utenfor og heller satse på å utvikle sin 113-tjeneste og AMK-sentralene. Det er noen argumenter mot å samlokalisere 110 og 112 som at bruk av nødnett og felles talegrupper er godt nok som samhandling, prat i døra ikke blir lydlogget, rigide sikkerhetsregler for sentralene, mister nærhet til brannvesen, blir vanskelig å rekruttere mm. Uansett så anser jeg vedtaket om samlokalisering som noe som er kommet for å bli. Man må gjøre det beste ut av det og i den forbindelse kommer også tanken om statlig drift. Staten bestemmer allikevel så mye om 110-tjenesten og flere statlige bestemmelser kommer i forbindelse med samlokalisering og ny «dimensjoneringsforskrift».

I 2018 har 110-sentralene fått beskjed om at Vision må byttes ut uten at det er klart hva som blir erstatningen eller hvordan anskaffelsen skal foregå. Det eneste som er rimelig sikkert at det er kommunene som uansett må betale på en eller annen måte selv om staten skal eie.

Jeg tror tiden er rett nå for å engasjere KS og kommunene i spørsmålet om 110-tjenesten skal være kommunal eller statlig. Jeg vet at i «min» region så er det stemning for statlig drift blant kommunene og de ansatte. Jeg vil anse det som smart å utrede og evt. avklare dette raskt og helst før anskaffelse av nytt oppdragshåndteringsverktøy. Jeg er overbevist om at statlig drift av 110-tjenesten kommer en gang i fremtiden. 110-sentralene mister etterhvert så mye kontakt med «sitt» brannvesen fra den tiden man var på brannstasjonen at det ikke blir like naturlig å være kommunalt ansatt. Håper det kommer en skikkelig debatt og utredning om eierskap, drift og forvaltning av 110-tjenesten.

Minner om at dette er mine synspunkter og ikke NBLF sine.