Denne artikkel handler om savnet av erkjennelse og innsikt.

Når det totale bildet av nødnummer, nødmeldesentraler og operasjonssentraler for nødetatene skal diskuteres, er det noen helt fundamentale valg som må gjøres som har styrende påvirkning til resten av bildet. Man kan ikke foreta valg av løsninger eller omorganisere for én av disse uten at det får konsekvenser for de to andre, og det blir rett og slett dårlig håndverk dersom man prøver på nettopp det.

Ett nødnummer?

Dette er et spørsmål utelukkende angående hva som tjener publikum. Det inneholder to viktige forhold: Makter det norske folk å huske på flere enn ett nødnummer, og hvor stor blir forsinkelsen ved videre formidling.

Jeg er av den oppfatning at det norske folk makter for eksempel tre nødnummer, - per dato har vi i løpet av de ganske nøyaktig 20 årene vi har hatt 3 nødnummer, ikke gjennomført noen skikkelig stor reklamekampanje for dette. To nødnummer skal jeg komme tilbake til.

Store mottakssentraler for ett nødnummer kommer til å tvinge fram ren call-takerfunksjon (PSAP-Public Safety Answering Point). For det første fordi det vil være rasjonelt for drifta av sentralen, dernest fordi det ene nødnummeret uvergelig kommer til å få et meget stort antall feiloppringninger. Den som er ansvarlig for drifta av store felles nødmeldesentraler, uavhengig av hvordan det for øvrig organiseres, vil tvinges til å etablere en slik sil. Dette må erkjennes.

Derfor må det også erkjennes at det blir en forsinkelse fra mottatt nødmelding til den som skal videreformidle til utrykkende nødetat. Å bille seg inn at det ikke blir forsinkelse, er ren naivitet. Men det må også erkjennes at tidsforsinkelsen kan gjøres svært kort. Så kort at den kanskje ikke betyr noe særlig.

Jeg konkluderer med at ett, to eller tre nødnummer er et rent valg.

Stort er godt?

Erkjennelsen er altså at vi i dag ikke vet hva som er de begrensende faktorer, hvor stor organisatorisk distanse som kan aksepteres, eller sagt på annen måte – hvor stort kontrollspenn den enkelte operatør makter. Også på dette spørsmålet bedriver så vel JD som DSB ren tipping, - synsing kanskje det heter. Det savnes en dybdeundersøkelse på dette punkt.

Organisatorisk distanse

At det er noe som heter organisatorisk distanse må erkjennes. Dersom man har den forestilling at en nødmeldesentral bare skal formidle en beskjed, og deretter overlate resten av ”driften” av et innsatsområde til de utrykkende styrker, finnes ingen organisatorisk distanse. Men dersom man forventer av sentralen, enten den er en nødmeldesentral, en reindyrket operasjonssentral eller begge deler, skal gjøre noe mer (eks ressursinnhenting, kontaktpersoner, framskaffelse av informasjon …...) finnes det en grense for hvor mange ulike den enkelte operatør skal kunne forholde seg til. Dette er den organisatoriske distansen, og det må erkjennes at den er en realitet.

Jeg savner innsiktsfulle synspunkter fra JD og DSB hva som skal forventes av operasjonssentralene.

Politiets operasjonssentral

Politiet sitter med en nøkkel. Ønsker de å blande sin operasjonssentral inn i de andre to nødetatenes eller ikke. Politiet skal håndtere kriminell nød, - med en tenkende motstander. Politiets operasjonsleder må derfor ha et ganske annet «modus»/ tilnærming til oppgaven, enn de to andre nødetatenes. Derfor er det maktpåliggende at JD avklarer om politiets operasjonssentraler i det hele tatt skal ha noe med de to ander nødetatens å gjøre, utover telefonkontakt. Dette er også et valg, som får dominoeffekt til de andre spørsmålene. Det må være profesjonen selv som tar dette valget.

To nødnummer

Dersom politiet ikke ønsker sammenblanding av sentralene, dukker umiddelbart spørsmålet opp om 2 nødnummer kan være det riktige for framtida. Ett nødnummer for nødsituasjon forårsaket av kriminell handling (kriminell nødsituasjon) og ett for alle andre nødsituasjoner.

På min ferd rundt om i verden har jeg sett mange nødmeldemottak og operasjonssentraler delt inn i 2 atskilte deler, politi opererer i den i den ene delen og akutt helse og brann den andre (både i samme rom, i samme hus og i atskilte bygg). Med ett nødnummer blir det en «call-taker»-funksjon som siler og sluser nødmeldingen til rett operasjonssentral. Alternativet til «call-taker»-funksjonen er faktisk å innføre 2 nødnummer.

Jeg savner en skikkelig utredning om 2 nødnummer.

Robusthet, - hva nå det måtte være

I en kronikk i Dagbladet for en måneds tid siden, advarte forfatteren mot dette ordet. Hører du det, ble det det påstått, kan du være sikker på at det er en form for vikarierende argument. Men, - det er en annen sak.

Det må erkjennes at en hvilken som helst nødmelde- eller operasjonssentral i det lang løp ikke vil bli overbemannet i forhold til daglig drift, i påvente av den helt store hendelsen eller de svært mange sammenfallende. En hvilken som helst slik sentral, enten den er stor eller liten, enten den dekker ett eller flere fagområder, vil måtte innrette sin daglige drift etter den aktuelle daglige arbeidsmengden. Det er ren naivitet å tro noe annet.

Dersom begrepet robust i denne sammenheng betyr at man skal ha bemanning nok til å kunne ta de helt store hendelser eller de mange sammenfallende, vil med andre ord ingen sentraler noen gang være bemannet til dette. Dog under forutsetning av at tjenestene som ytes har omtrent samme prioritet. Rundt om løses dette ved ulike former for tilkallingsordninger.

Dersom en sentral produserer tjenester utover primærområdene, som betinger en større daglig bemanning enn det bare primæroppgavene krever, vil tilleggstjenestene i påkommende tilfeller kunne nedprioriteres og hele bemanningen benyttes til den helt store eller de svært mange sammenfallende hendelser innenfor primærområdet.

Jeg tror at dette er atskillig mer «robust» i det lange løp enn store sentraler for størrelsens skyld, men savner en innsiktsfull vurdering av fordeler og ulemper ved at fagsentraler utfører tilleggstjenester.

Mangel på overordnet styring

JD og DSB har de siste årene lagt ut på flere parallelle ”løp” som angår 110-sentralene direkte men som ikke er koplet sammen. Nødnett tar utgangspunkt i eksisterende 110-sentralstruktur, og stiller klare og ambisiøse krav til sentralene som vilkår for å kunne ta imot Nødnett. Ett nødnummer - felles nødmeldesentralprosjektet som, dersom ideen gjennomføres, vil medfører nedleggelse av 110-sentralene. Disse to ”løpene” er ikke koplet sammen.

I tillegg settes ned et utvalg som skal vurdere vårt framtidige brannvesen, innen 1. desember 2012, med DSB i ledelsen. Som har i sitt mandat å vurdere nødalarmering brann dvs 110-sentralstrukturen. 3. januar 2013 legger DSB fram forslag til omorganisering av nødalarmering brann, som åpenbart har en slags kopling mot utrullingen av Nødnett. Målet er åpenbart å redusere antallet 110-sentraler det skal kjøpes utstyr til. I forhold til utrullingsplanen for Nødnett, minst 3 år for seint ute til å kunne få en noenlunde vettug prosess. En slik kopling mot Nødnett skulle vært gjort absolutt seinest dagen etter Stortinget vedtok landsdekkende utbygging, - juni 2011.

Dette er komplett mangel på overordnet styring.

Risiko og sårbarhetsvurderinger

Jeg skal ikke gi meg i kast med å fortelle hva en god ROS-vurdering egentlig er for noe. Men det kan like gjerne kalles en ROS-analyse, - i alle fall en sårbarhetsvurdering, de utredninger og vurderinger som jeg ovenfor har gitt uttrykk for at jeg savner.

DSB framstår som en svært lite troverdig etat, når etaten på den ene siden krever av alle andre at det meste vi skal foreta oss, enten det er forvalting eller innsats, utarbeidelse av rutiner eller dimensjonering av styrker, endring av organisering eller plassering av brannstasjoner osv, skal legge dokumenterte ROS-analyser til grunn, og selv ikke gjør det når så viktige samfunnsmessige og beredskapsmessige spørsmål som omorganisering av 110-sentralstukturen foreslås.