Det mest skremmende er at DSB ikke evner å se helheten i de forskjellige prosessene som nå er igangsatt, og at det ikke ligger noen konsekvensutredninger til grunn for forslaget. Jeg mener DSB starter i helt feil rekkefølge ved å endre på strukturen for 110-sentralene, før SAMLOK i Drammen (der politi, brann og helse er samlokalisert som en pilot) er evaluert og før en vet hvordan en ny politireform vil se ut med hensyn til antall politidistrikter.

At DSB heller ikke tar hensyn til sin egen rapport om Nasjonalt Risikobilde 2012 er også skremmende. I denne rapporten er det som får høyest risikovurdering (sannsynlighet x konsekvens) hendelser med ekstremvær/storm, flom, fjellskred, farlige stoffer, skipsulykker og industribranner. Alle disse risikoene viser seg å være meget kritiske på Vestlandet og når DSB foreslår å fjerne begge sentralene mellom Bergen og Trondheim, viser dette at forslaget ikke er godt nok gjennomtenkt.

DSBs varsel om vedtak i 110 strukturen står også i stor kontrast til DSB-direktør Jon A. Leas kronikk 31.10.2012. Han skriver: ”22. juli synliggjorde betydelige svakheter i norsk beredskap. Problemet var ikke mangel på ressurser, men mangelfullt samvirke mellom aktørene. Dette må vi lære av. Kriser av enhver art stiller store krav til koordinert innsats. For å takle neste krise bedre, må vi foreta en bred gjennomgang av beredskaps-Norge.”

Han skriver videre i samme kronikk: ”Organiseringen av beredskaps-Norge, slik den i grove trekk er beskrevet over, viser etter min vurdering at det er behov for en bred gjennomgang. Formålet må være å legge til rette for et bedre samvirke og dermed en bedre krisehåndtering neste gang vi står overfor en svært krevende hendelse. Ulike utvalg og arbeidsgrupper er allerede i gang med å vurdere ulike deler av beredskapen. Vi vil imidlertid advare mot at oppfølgingen etter 22. juli blir for snever og dermed bidrar til å opprettholde en sektortilnærming i norsk samfunnssikkerhetsarbeid.”

Det er nettopp en slik bred gjennomgang som burde vært gjort før det iverksettes forhastede enkelttiltak som ikke er i sammenheng med resten.

I mandagens utgave av Sunnmørsposten har DSB ved avdelingsdirektør Anne Rygh Pedersen en artikkel under meninger med overskriften «Smått er ikke alltid godt».  

Om mangfoldigheten i spørsmålet om dekningsområdets størrelse og for å vise at Anne Rygh Pedersen tydeligvis ikke husker helt hva hun har tidligere har uttalt har jeg tillatt meg å hente følgende fra « En helhetlig gjennomgang av de prehospitale tjenestene med hovedvekt på AMK-sentralene og ambulansetjenesten; Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Mars 2009, ledet av Anne Rygh Pedersen»:

«I NOU 1998: 9 Hvis det haster.. anbefales det at befolkningsunderlaget pr. AMK-sentral ikke bør være mindre enn 80 – 100.000 innbyggere, og erfaringer siden viser at dette bør være et absolutt minimum, og at det optimale befolkningsunderlaget for en effektiv og profesjonell AMK-drift er trolig betydelig høyere, flere antyder mellom 200.000- 400.000.

I vurderingen av størrelsen på et opptaksområde er det også viktig at en ikke ensidig fokuserer på antall meldinger, men også på operatørens muligheter til å ha tilfredsstillende oversikt over ressurser og ikke minst kunnskap om rutiner og prosedyrer for alle som kan bli involvert i aksjoner. For store geografiske opptaksområder, som ofte ikke samsvarer med opptaksområdene for brann og politi, kan fort bli uoversiktlige og medføre at de ulike aktørene ikke lærer hverandre å kjenne i tilstrekkelig grad. For at en AMK-sentral skal kunne foreta gode og effektive beslutninger kan kunnskap om demografiske og geografiske forhold, lokale frivillige organisasjoner eller ressurspersoner og kunnskap om lokalt politi, brann, sivilforsvar, forsvar etc. være svært viktige suksessfaktorer.»

Robusthet er et begrep som DSB stadig bruker som argument for større sentraler. En pressemelding fra DSB den 3. januar 2013 har denne overskriften. ”DSB styrker 110-sentralene”. ”Styrkingen” skal skje ved at 110-sentraler slås sammen. Men resultatet av sammenslåingen kan neppe karakteriseres som en styrking, - tvert om blir resultatet en svekkelse. For eksempel det som skjer i Hedmark/Oppland der Gjøvik, Lillehammer og Elverum sine sentraler nå skal slås sammen til en sentral på Elverum. I dag har disse sentralene: 1 én-mannsbetjent sentral og 2 to-mannsbetjente sentraler (1+2+2). Etter sammenslåingen vil det etter den informasjon jeg har innhentet, ende opp med én 2,5 mannsbetjent sentral på Elverum (3 på dagtid og kveld, og ellers 2).

At det er statens kostnader i forbindelse med nødnettsutbyggingen og behov for å vise handling etter 22/7 som ligger bak den hastige beslutningen som DSB nå legger opp til bør det ikke være noen tvil om.

Om DSB sitt forslag skulle bli endelig får vi en klart dårligere beredskap på Nord-Vestlandet, og det er innlysende at håndteringsevnen ved større ulykker vil bli svekket. Etter mitt syn bør en styrke de områdene i landet som har størst risiko og ikke legge opp til en svekkelse av beredskapen og håndteringsevnen slik DSB nå gjør.

Jeg hadde forventet en mer profesjonell håndtering av en sak som man vet vil få konsekvenser for samlet tilbud til innbyggerne, økonomi og arbeidsplasser. I det minste bør en forvente at DSB fremlegger risikoanalyser og konsekvensutredninger som grunnlag for sine beslutninger når dem i alle sammenhenger krever at kommunene gjøre det.

Jeg opplever at DSBs hastige omorganisering av 110-sentralene er i strid med det DSBs direktør Lea selv advarer mot. Derfor bør omorganiseringen av 110-sentralene utsettes til det er gjort en ”bred gjennomgang av beredskaps-Norge” og en konsekvensutredning er på plass.