I artikkel på DSBs hjemmesider den 3. januar 2013 står blant annet følgende:

«– Med denne skissen til ny organisering av nødalarmeringssentralene for brann mener jeg vi er et langt skritt videre i forhold til å styrke beredskapen i Norge, sier Rygh Pedersen.»

I artikkel samme sted den 27. februar 2013 står 2013:

« DSBs målsetning er at de nye 110-regionene gir nødalarmeringssentraler for brann- og redningsvesenene som blir faglig sterkere og mer robuste enn det vi får med dagens organisering” ”En fremtidig nødalarmeringstjeneste for brann må kunne dimensjoneres for flere parallelle hendelser og være forberedt på å kunne håndtere større hendelser og katastrofer.»

Svekkelse av den totale beredskapen

Vi er selvsagt ikke uenig i målsettingen. Men tiltaket, halvering av antallet 110-sentraler, er i strid med denne målsettingen. Fordi DSBs forslag til omorganisering av 110-sentralene også medfører en omtrentlig halvering av den totale bemanningen. Med mindre noen andre enn eierne er villige til å betale, vil bemanningen på de gjenværende sentralene dimensjoneres etter daglig drift. Eksempelvis vil det, - dersom Arendal/ Skien slås sammen., ende opp med at 2 to-mannsbetjente sentraler blir til én to-mannsbetjent. Hvordan vår øverste beredskapsetat kan få til at dette er en styrking i beredskapen i Norge, er ubegripelig. At kvalitetsgevinsten ved at hver operatør skal håndtere 50 % flere brannalarmer, skal overgå halvering i bemanningen og medføre til styrket beredskap, er i beste fall en feilvurdering.

I samme artikkel står videre:

”Større og robuste fagsentraler som tar i mot flere nødanrop ved hver enkelt sentral, og som håndterer flere oppdrag per operatør enn det som skjer i dag, er mulig gjennom innføringen av nytt nødnett.”

Dagens 110-sentraler trenger ikke Nødnett for å kunne håndtere flere hendelser. Det kan de makte med dagens utstyr. Argumentet har intet med 110-sentralstrukturen å gjøre.

Og videre står det:

”Derfor omorganiserer DSB 110-regionene, for å utnytte den nye teknologien og …. ”

At det tekniske utstyret skal være en flaksehals i dagens 110-sentraler har jeg vondt for å tro.

Tilleggstjenester og robusthet

I artikkelen den 27. februar 2013 står også:

”Store 110-regioner vil gi en robust og sterk brann- og redningsfaglig plattform der hver enkelt operatør håndterer flere oppdrag enn det som er tilfelle i dag.”

Det er riktig det at hver enkelt operatør må håndtere flere brannalarmer dersom man ikke øker bemanningen på de gjenværende sentralene. Ved mange av dagens 110-sentraler utførers tilleggstjenester, som gjør at operatørene håndterer et langt større antall hendelser enn brannalarmeringen alene noen gang kan gi. DSB har så langt ikke maktet å definere robusthet, - dvs hva DSB selv mener med det begrepet. Ett kriterium for robusthet kan være at det skal være en %-vis overkapasitet i forhold til hva daglig drift krever, som kan benyttes ved unormale situasjoner. I så fall er tilleggstjenester som kan nedprioriteres ett robusthetskriterium.

DSB legger i sin argumentasjon vekt på Gjørv-kommisjonens uttalelser. Vi har lest dokumentet, søkt gjennom dokumentet og eneste vi finner som DSB kan henvise til er anbefalingens punkt 14, om politiets operasjonssentraler, som ”… må være utrustet og bemannet til å fylle sin viktige rolle”.

Politiets operasjonssentraler var mest sannsynlig bemannet i henhold til hva daglig drift krever den 22. juli 2011. Således er og vil det også bli for 110-sentralene. Med mindre Staten stiller spesifikke bemanningskrav og selv betaler mellomlegget..

Dersom en nødsentral ikke er bemannet for mer enn daglig drift, uansett type, størrelse nedslagsfelt osv, vil den ha minimal kapasitet til å håndtere den virkelig store hendelsen den dagen den skjer. Tilleggstjenester som kan nedprioriteres burde vært ett robusthetskriterium, - DSB mener det motsatte i sitt vedtak om omorganisering Agder/ Telemark.

DSB avslutter artikkelen 27. februar 2013 med noe slikt:

”Det er samfunnsøkonomisk riktig at endringen skjer nå slik at nytt utstyr kun installeres i de 110-sentralene som skal dekke de nye 110-regionene. Dette gir en god utnyttelse av offentlige midler, og DSB følger med dette opp Stortingets forventninger om at innføringen av Nødnett skal gi gevinster for samfunnssikkerheten og beredskapen.”

Dersom DSB virkelig ser samfunnsøkonomisk på spørsmålet, burde DSB ha dykket litt lengre ned i materien. For det første sløses det bort millionbeløp om dagen, fordi DSB bestemte seg omtrentlig 3 år for seint med å ta samfunnsøkonomiske hensyn vedrørende tilpasningen av 110-sentralene til Nødnett. For det andre har mange av 110-sentralene rigget seg slik at de gjør tjenester for sine eierkommuner som gjør at den virkelige kostnad per innbygger for brannlarmeringen alene er lavere enn kroner null. Påstanden er i beste fall overfladisk.

Men viktigste feilen DSB gjør er å forsøke å gjøre som Ole-Brum, - kople sammen 110-sentralstrukturen, Nødnettutbyggingen og samfunnsøkonomi, -sikkerhet og beredskap, ved å i realiteten halvere den totale bemanningen på 110-sentralene. Det er i virkeligheten tilleggstjenestene som skaper Ole-Brum-løsningen: Både robusthet, utvidet sivil beredskap og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Sammenligninger

JJeg skiller i denne sammenheng mellom nødmeldesentraler og operasjonssentraler. En fagsentral er en slags kombinasjon av dette, hvor operativt ledernivå mangler.

Nødmeldesentral yter først og fremst service overfor innringer, og formidler beskjed om utrykning, mens operasjonssentralen gir ordre til og yter service overfor innsatstyrkene. Jeg oppfatter DSB dit hen at vi fortsatt skal ha ”fagsentraler” for brann, men jeg er ikke sikker på hva DSB egentlig mener om dette.

Det vises til uttalelsene ang hva som skjer i Finland i intervju i ”brannmannen” nr 1-2013, hvor det uttales fra DSB: ”Finland går fra 11 til 6 sentraler mens Danmark har 3 …»

Hvis poenget er å sammenligne mot Norge, underslår DSB nok en gang vesentlige sider ved alarmsentralstrukturen. Noe som i beste fall kan skyldes kunnskapsmangel.

I Finland reduseres antallet sentraler fra dagens (opprinnelige) 15 til 6. Men det viktige er at forrige sentraliseringsrunden medførte re-etablering av undersentraler med operasjonssentralfunksjoner. Samtlige brannvesen har gjort det og ambulansetjenesten er i ferd med å gjøre det samme. Sammenligning uten å ta disse med er desinformasjon.

Her ligger også en annen «hund» begravd. Hva ser DSB for seg at 110-sentralene skal gjøre? Hvis de bare skal ta imot og formidle utrykningsordre, - kan vi glatt redusere antallet 110-sentraler. Hvis 110-sentralene derimot skal fungere som en slags operasjonssentral (uten operativt ledernivå), må dette tas hensyn til i vurderingene av strukturen. DSB ser, - bevisst eller ubevisst, i sin argumentasjon og i sine vurderinger bort fra dette.

Grenser for kontrollspenn

Erfaringene fra Finland berører et kjernepunkt. Disse erfaringene er at det er en grense for en operasjonssentrals dekningsområde, dekningsområdets kompleksitet, fragmenteringen i dekningsområde osv, før det blir behov for undersentraler.

Å se bort fra dette er en av de overforenklinger DSB gjør. Før DSB lander på en evt ny 110-sentralstruktur, burde hele strukturen vært vurdert og drøftet inngående. Ikke minst hvilke kriterier som kan ligge til grunn for begrensninger i operatørenes kontrollspenn.

Å la være å ta denne diskusjonen svekker DSBs faglige troverdighet.