Retten har gjort det strafferettslige spørsmålet til en tolkning av brannvernlovens § 5 ved å henvise til den forrige loven og dens forarbeider. Det medfører selvsagt at retten legger til grunn en lov og en fortolkning som ikke er i takt med sin tid. Alene har den teknologiske utvikling tatt igjen denne lovfortolkningen.

Videre har retten i sin tolkning av lovtekstens setning: «Det samme gjelder ved overhengende fare for en slik hendelse» (merknad: plikten til å varsle ved brann) sett bort fra dagens teknologiske muligheter.

 

At Securitas Direct v\burde ha forstått at det var overhengende fare for at det var en virkelig brann, er etter mitt skjønn hevet over tvil. Selskapet burde for det første forstått at det var feil å overlate ansvaret til eieren som uomtvistelig ikke var til stede. Dernest at flere utløste alarmer gir økede sannsynlighet for at det var en virkelig brann.

110-sentralene og brannvesenene har tatt hensyn til dette og praktiserer den rutine at det rykkes ut til gjentatte alarmer som om det var til verifisert brann, uten økonomisk risiko for vaktselskapet. Pengespørsmålet kan med andre ord ikke benyttes som argument for å holde igjen.

 

Dommen øker behovet for at det inngås avtaler mellom brannvesen og vaktselskap. Avtaler skaper klarhet, og kundene burde kreve klarhet i hvilken tjeneste vaktselskapene egentlig selger.

 

At Securitas er dømt til oppreisningserstatning er basert på deres svake rutiner inkludert det å ha overlatt ansvaret til eieren til tross for at han ikke var til stede. Dette er selvsagt pinlig for vaktselskapet, fordi det retten egentlig sier er at de selger en tjeneste de ikke vet hvordan de skal håndtere.
Lovfortolkningen i straffesakspørsmålet er med så stor sannsynlighet så snever at en anke på dette spørsmålet lett kan føre fram for påtalemyndigheten.