|
DSB har med all tydelig endret sin mediestrategi. Den 20. desember 2013 ble sendt til kommunene i disse 3 fylkene et brev som sier at pålegget om å flytte 110-sentralen fra Skien til Arendal opprettholdes, og en særskilt utredning om «Omorganisering av 110-regionene». Lokaliseringsspørsmålet blir omtrent ikke
berørt, og DSBs hovedanliggende er å få JD til å fatte en beslutning umiddelbart. Altså en beslutning som gir føringer for resten av landet, før for eksempel høringsfristen til «Brannstudiet» går ut (17. februar 2014) eller for eksempel de nye politidistriktsgrensene er vedtatt eller erfaringer fra «Samlok» (?) i Drammen er innhentet.
Utredningens mangler
Jeg velger derfor å legge utredningen ut på NBLFs nettsider, siden den ikke tilflyter det brannfaglige miljøet på annen måte. Etter mitt skjønn angir utredningen en rekke tvilsomme påstander, henviser til den såkalte «Samfunnsøkonomiske analysen» som ikke besvarer sitt mandat (se artikkel: http://www.nblf.no/nyhet_vis.asp?NyhetID=1079), overdriver Nødnett sin betydning for 110-sentralene, og gir noen vesentlige faktafeil. Dette vil den observante leser ganske raskt se. Denne artikkelen begrenses derfor til hva som ikke tas med i denne utredningen.
Robusthet – fortsatt udefinert
DSB har endret på sine kriterier for robusthet. I forrige runde sattes opp kriterier for robusthet som skulle brukes ved beslutning om lokalisering. Disse blir ikke kommentert.
DSB har i utredningen satt opp nye kriterier som skal borge for robusthet, og også angitt det som kalles nedre robusthetsgrenser ut fra et sett kriterier. Disse kriteriene må denne gang forstås som kriterier for 110-reginonens størrelse.
Men hva som egentlig menes med robusthet er fortsatt udefinert.
Jeg tillater oss å bidra med følgende forslag:
”Rubusthet er den kontinuerlige merbemanningen utover hva kjerneoppgaver ved ordinær drift krever, samt muligheten for rask og kvalifisert oppbemanning.”
«Brannstudiets» konklusjoner
Utredningen henviser en rekke ganger til Brannstudiet, og siterer arbeidsgruppen i nær sagt enhver sammenheng, - men unnlater å nevne hva Brannstudiet konkluderte med hva angår 110-sentralstrukturen (Brannstudiets sammendrag, s. 17):
«Endrings- og utredningsbehov
… mener utvalget at dette er viktige temaer som må utredes ytterliggere, og som vil kunne utnytte
de potensielle effektene ved valgt modell i enda større grad:
- Nødalarmeringstjenesten, 110-sentralene, ett nødnummer og felles nødsentraler
- Samvirke, responstid og felles terminologi …………»
Jeg kan ikke se annet enn at dette er selve konklusjonen. Altså at hele nødmeldestrukturen bør utredes grundigere.
Fylkesgrensene
Som Brannstudiet sier, vil valg av modell for det ene påvirke valg av modell for det andre (for eksempel valg av politidistriktsgrenser og nødmeldestruktur, eller brannvesenmodell og 110-sentralene.) Brannstudiet er klar i sin
konklusjon, og anbefaler modell 1, som er ett brannvesen i hvert fylke.
Det utredningen bare så vidt berører, er vurdering av hvilke konsekvenser for 110-sentralstruturen så store brannvesen evt vil få.
Dette er merkelig, fordi DSB med all tydelighet ønsker sentralisering og store enheter, og burde derfor ha vurdert om én 110-sentral burde dekke ett brannvesen når brannvesenet blir så stort.
En slik sammenheng er så nærliggende og så logisk, at DSB burde ha gjort en særskilt vurdering av nettopp en slik modell.
Tilleggstjenestene er også en del av vår samfunnsberedskap
DSB ser bort fra at tilleggstjenestene er viktige elementer i vår samfunnsberedskap.
Den viktigste brannfaglige tilleggstjenesten er mottak og alarmering i forbindelse med direkte brannalarmanlegg. Dette er et meget viktig bidrag til både begrensinger av tap av liv og andre skadebegrensninger.
At DSB kan nedvurdere dette til å betrakte dette som salg av tjenester, kan ikke skyldes annet enn manglende fagkunnskap hos DSB. Andre tilleggstjenester er også elementer i vår sivile beredskap generelt. Dette gjelder alle former for tekniske overvåkninger, oversikt over kommunenes beredskapstjenester (i tillegg til brann), innkalling av kommunenes
kriseledelse, videoovervåkning av tuneller, trygghetsalarmering osv.
Det er uforståelig at Direktoratet for samfunnssikkerhet og –beredskap ikke ser dette.
”Pilot Drammen” er lagt ned
I utredningen henviser DSB til andre nødetater, ønske om ett nødnummer og ønske om felles operasjonssentraler, men unnlater å nevne at prøveprosjektet ”Pilot Drammen” i sin opprinnelige form i realiteten er lagt ned.
Under arbeidet med å forberede dette prosjektet kom fram mange avklaringer. Å gjøre slik utprøving med eksisterende IKT systemer ville ikke ha noen reell verdi. Fordi IKT-systemene til de 3 nødetatene ikke er laget for å kunne virke sammen, var det derfor hensiktsløst å starte utprøvingen. I tillegg er det lovmessige
hindringer for at helsetelefoner kan betjenes av andre enn helsepersonell.
Å prøve ut felles nummer 112 og en felles sentral ble derfor endret.
Offisielt heter det at prosjektet er ”justert” slik at det skal jobbes videre med å sikre best mulig beslutningsgrunnlag for om det skal innføre felles nødnummer og felles nødsentraler.
Selv om JD tidlig ble advart om akkurat dette, er det likevel besynderlig at DSB lar være å gi leseren av utredningen informasjon om årsaken til denne ”justering”. Dette er egentlig én konkret norsk erfaring om sentralisering som nødvendigvis må få betydning for annen sentralisering innenfor de samme fagområder.
Erfaringer fra Finland
Utredningen toner ned henvisningene til utlandet i sin argumentasjon, og fortsetter å unnlate å nevne erfaringene fra Finland. Hvor betydelig sentralisering de 10 siste årene har medført en reetablering av undersentraler i brannvesenene, som ligner våre 110-sentraler. Denne erfaring burde være en så stor tankevekker at man bør følge Brannstudiets anbefaling, - å utrede hele nødmeldestrukturen
grundig og se på alle forhold i sin sammenheng.
Les hele rapporten her.
|
