Justis- og beredskapsdept. (JD) har som ledd i «Nasjonalt nødmeldingsprosjekt» fått utført en spørreundersøkelse gjort av av TNS Gallup, hvor 1 000 personer ble intervjuet:

«Undersøkelsen kartlegger befolkningens kjennskap til nødnumrene, og tilliten- og forventningene til nødmeldetjenestene. Videre kartlegger undersøkelsen befolkningens erfaringer med nødmeldetjenestene, og engasjement i saken, og holdningen til spørsmålet om innføring av ett felles nødnummer som erstatning for dagens tre.»

Fordi undersøkelsen er grundig, og gir, for mange, oppsiktsvekkende og ikke minste tankevekkende tall, er konklusjonen egentlig en stor nyhet. Det er derfor underlig at JD ikke har publisert den.

Undersøkelsen bør spres i alle fall blant de som diskusjonen om ett kontra tre nødnummere angår. Derfor dette innlegget.

Undersøkelsen

Tilgang til undersøkelsen i presentasjonsform fås via KoKom (Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap) sine nettsider, med denne adressen:

http://www.kokom.no/kokomsoek/Spesifikasjoner/14100625%20Befolkningens%20holdninger%20til%20nødmeldetjenesten%20-%20rapport.pdf

Her gjengis direkte fra noen få av presentasjonssidene:

«Nummeret medisinsk nødtelefon - 113 huskes av nesten hele befolkningen (95 prosent). Andelen som husker nummeret til politiet er nesten like høy (91 prosent), mens andelen som husker nummeret til brann- og redningsetaten er noe lavere (83 prosent).

De aller fleste ville kommet fram til minst en av de tre nødetatene dersom de havnet i en nødsituasjon i dag (97 prosent).»

«Befolkningens tillit til at de vil motta den hjelpen de trenger fra brann- og redningsetaten og medisinsk nødtelefon er svært høy (hhv. 90 og 87 prosent), mens tilliten»

«De tre viktigste tingene publikum forventer er; veiledning på telefon, at det sendes ut mannskaper, og at de som bemanner nødmeldetjenesten forstår og oppfatter det de sier.»

«Andelen som er fornøyde med dagens løsning med tre nødnummer er høyere enn andelen som er misfornøyde.»

«Det er flertall for å gjøre noen med dagens organisering av nødnumrene generelt (53 prosent), og litt sterkere støtte for å innføre ett nødnummer enn å la være å gjøre noe med organiseringen og litt sterkere støtte for å innføre ett nødnummer enn å la være å gjøre noe med organiseringen (42 vs. 37 prosent).»

Men for å få det riktige inntrykket, bør hele undersøkelsen leses.

Manglende reklamekampanje

Dette resultatet til tross for a vi i Norge ikke har kjørt noen «reklamekampanje» for våre 3 nødnummere på ca. 20 år. Da vi etablerte nødnummerne 110, 112 og 113 for drøye 20 år siden, ble kjørt en informasjonsrunde nasjonalt, - siden ikke.

Dersom vi hadde kjørt nasjonale informasjonskampanjer for våre 3 nødnummere for eksempel en gang per 10ende år, tror jeg resultatet av undersøkelsen ville ha vist at de langt fleste både husker disse 3 nummerne og også ville vært i stand til å skille dem fra hverandre.

Våre myndigheter bør gjøre det, - kjøre en tung, nasjonal informasjonskampanje, og så et halvt års tid seinere, gjøre tilsvarende undersøkelse som denne.

Konklusjonen

Konklusjonen blir, - hvis man skal leke litt med et gammel sitat: «Behovet for ett nødnummer, er betydelig overdrevet».

Befolkningen opplever ikke at de har behov for ett nødnummer i forhold til tre. Dersom spørsmålet hadde vært om de ønsker ett nødnummer dersom det skaper ulemper i forhold til dagens løsning, tror jeg de langt fleste ville ha ønsket dagens løsning.

Min oppfatning er at det å blande sammen nødnummer 112, - hvor det store antall henvendelser er feiloppringninger av ymse slag (mer enn 90 %?), - med nødnummer 110 og 113, som nesten ikke har feiloppringninger, medfører en betydelig ulempe, - det er rett og slett feil.

I tillegg er jeg overbevist om at alarmsentraloperatørene gis en enklere jobb, når han før han løfter av telefonrøret, - ser hvilken tjeneste som ønskes. Med ett nødnummer blir ikke dette mulig

«Nasjonalt nødmeldingsprosjekt» bakser med svært mange løse tråder. For å kunne gi Regjeringen et godt råd hva angår nødmeldesentralstrukturen, bør antallet løse tråder reduseres. Det å slå fast at vi fortsetter med tre nødnummere, (og samtidig kjører en skikkelig informasjonskampanje), vil gjøre denne arbeidsgruppas jobb enklere.

Håndtering av hendelser

Ett kontra tre nødnummere angår ikke håndteringen av hendelser. Men det klages på dårlig oversikt, manglende koordinering, svak ledelse, osv når de tre nødetatene er ute i felten samtidig og ved store / langvarige hendelser. Og spørsmålet om nødnummerne blandes ofte sammen med spørsmålet om håndteringen av hendelsen.

I stedet for å bruke krefter på å innføre tre nødnummere, bør vi beholde de vi har. (Skal vi først «rasjonalisere» i antall nødnummere, bør to nødnummere undersøkes, - ett for nød i forbindelse med kriminelle handlinger og ett for annen nød. Men det er ikke hovedsaken).

Og i stedet bruke krefter på å foredle koordineringen mellom våre nødalarmeringssentraler, - for eksempel ved innsyn i hverandres løpende logg, ha klare terskler for trippelvarsling, sammenfallende terminologi, mm.

Dernest må vi ved innføring av Nødnett benytte anledningen til å få som vane å bruke samarbeidskanaler på radiosambandet. Dette er slett ikke noe teknisk problem i dag, - muligheten har vi hatt så lenge vi har hatt radiosamband, - men vi må bli vant til å gjøre det. Gjøre det hver gang.

Videre bør vi gjennomgå hvordan vi organiserer innsatser ute i felten, og sørge for at organiseringen blir slik at koordinering av ressursene blir optimal.

Disse forhold bør vi heller bruke krefter på!