DSB ga for en tid tilbake (udatert) en utredning om «NØDNETT BRANN. Eierskaps-, forvaltnings-, drifts- og finansieringsmodell av nødnettutstyret når innføringen av Nødnett er ferdig».

Utredningen gir anbefalinger om spørsmål langt utover det overskriften skulle tilsi. For det første er jeg forundret over at dette spørsmålet, - driften av Nødnettutstyret etter utrullingen, ikke ble besluttet ved vedtaket om utbyggingen.

Mangelfull utredning i forhold til hva som konkluderes

Utredningen skal i følge overskriften begrense seg til å ta for seg driften av utstyret til Nødnett på 110-sentralene. Men konklusjonene som trekkes er om 110-sentralstrukturen og eierskapet til 110-sentralene.

Utredningen er altfor snever og mangelfull til å kunne trekke så vidtrekkende konklusjoner.

Eierskapet og driftsansvaret til deler av det utstyret som betjenes på 110-sentralene er selvsagt ett element i en struktur- og eierskapsvurdering. Men må anses å være nærmest for en detalj å regne i forhold eierskap og struktur.

Å alene legge problematikk omkring eierskap til Nødnettutstyr til grunn for å gjøre 110-sentralene statlige, er uakseptabelt lettvint.

En er også forundret over at denne utredningen synes å glemme at det såkalte «Brannstudiet», som ble gitt ut i desember 2013, ikke omhandler hverken statlige brannvesen eller 110-sentraler.

Justisdepartementet bør derfor se bort fra denne utredningen som grunnlag for å gjøre struktur- og eierskapsendringer.

Tjenester for kommunene

Utredningens snevre mandat medfører selvsagt at et av kjernespørsmålene vedrørende 110-sentralene overhodet ikke berøres. Det er det tjenesteomfang 110-sentralene yter for sine eiere utover å ta imot nødmeldinger på telefonnummer 110 og utalarmering av de lokale brannvesen.

DSB har i forbindelse med forrige forsøk på omstrukturering, ment at selv det å ta i mot direkte automatiske brannalarmer fra større bygg, faller utenfor 110-sentralenes oppgaver. Dette er selvsagt en faglig feil vurdering av DSB, dersom samfunnssikkerhet og brannvern er utgangspunktet.

I denne forbindelse tyder slik holdning fra DSB sin side på at dersom 110-sentralene gjøres statlige, vil denne tjenesten bli fjernet fra 110-sentralene. Spørsmålet om de samfunnssikkerhetsmessige konsekvensene av en slik endring må utredes og vurderes grundig før man kan trekke konklusjon.

110-sentralene yter også en lang rekke andre beredskapsmessige tjenester overfor kommunene. Dette er for en stor del tjenester som kommunene vil måtte ivareta uansett 110-sentralstrukturen. Konsekvensene av hva som vil skje med dette tjenesteomfanget må selvsagt også underlegges grundige vurderinger, før man trekker den konklusjon at 110-sentralene ikke lenger skal være kommunalt ansvar.

Finske «tilstander»

Det finnes ett land i Norden som har forsøkt statliggjøring av 110-sentralene, inkludert innsnevring av deres tjenesteomfang. I Finland medførte det at kommunene dels opprettholdt, dels gjenopprettet mange av sine gamle «110-sentraler». Man bør da stille seg spørsmålet hva gevinsten med denne statliggjøring egentlig ble.

Statlig driftsansvar

Til forskjell fra de to andre nødmeldesentralene vi har i Norge, besluttet Stortinget at 110-sentralene skulle skifte ut sitt utalarmeringsutstyr til Nødnett. Dette får som konsekvens at alle 110-sentralene betjener likt utstyr, hvilket må anses å være en fordel. Likeledes skal alle i de tre nødetatene ha samme kommunikasjonsutstyr over samme bære-nett. Dette må også anses som en fordel.

Men konsekvensen er at kommunene får en meget kraftig økning i kostnader til drift av nødnett og radiokommunikasjon. Dette er kostnader Stortinget i realiteten påfører kommunene.

Utredningen peker for øvrig på en rekke problemer som kan oppstå dersom Staten ikke fortsetter å være eier av Nødnett inkludert 110-sentralenes Nødnettutstyr, som er korrekt nok.

Av den grunn blir konklusjonen at så vel eierskapet som driftsansvaret for Nødnett inkludert det utstyret som i den forbindelse er på nødmeldesentralene forblir et statlig ansvar, slik som KS anbefaler.