Jeg tillater meg å advare sterkt mot dette forskriftsforslaget hovedinnretning, som er ”økt frihet og fleksibilitet”, og mot at en forskrift som ivareta brannsikkerhet blir så vag og lite konkret.

Jeg påstår at årsaken til at det brannforebyggede arbeidet i Norge er såpass bra som det er, skyldes at forebyggendeforskriften fra 1990 fortsatt følges i praksis. Altså at det fungerer til tross for den utvanning som er gjort de siste 20 årene.

Eksisterende forskrifter til plan og bygningsloven inneholder vesentlig systemfeil hva angår kontroll i byggesaker.

Blant systemfeilene er:

• Manglende ”overdommer”

• Manglende substanskontroll av ROS-vurderinger, ROS-analyser, branntekniske strategier og detaljplaner

• Manglende kontroll mellom dokumenter og virkelighet

Dette medfører i realiteten prinsippet om at bukken skal passe havresekken, noe som blir særlig tydelig i byggesaker med såkalte analyseløsninger.

Jeg forstår forslaget til ”Forskrift om brannforebygging” dit hen at den bygger oppunder denne filosofien, og derfor viderefører disse systemfeil.

Større frihet og ansvar for virksomheten

Under denne overskriften i høringsbrevet står: ” …. , samtidig som de (virksomhetene) blir ansvarliggjort for resultatene av det forebyggende arbeidet”. Ut fra foreliggende forskriftsforlag begriper jeg rett og slett ikke hvordan virksomheten ansvarliggjøres. Eller sagt på en annen måte: Hvordan materialiserer dette ansvaret seg?

Jeg makter ikke se annet enn at det forutsettes at dette ansvaret skal materialisere seg etter at skaden er skjedd. Det vil altså si etter at brannen er skjedd.

Mitt spørsmål blir da: Er den øvrige lovgivning tilpasset denne intensjon?

Når jeg leser videre i høringsbrevet under neste overskrift står: ”Det er store forskjeller i virksomhetenes evne og vilje til å ivareta brannsikkerheten …..” , da blir den økning av frihetsgrad ikke til å forstå.

Regelverk omkring beredskap og sikkerhet bør ikke lages tilpasset de fleste, men tilpasset de som ikke har ”evne og vilje til å ivareta brannsikkerhet”. For samfunnet er regler rettet mot disse, det aller viktigste.

Forslaget til forskrift om brannforebygging er ikke tilpasset de som ikke har ”evne og vilje til å ivareta brannsikkerheten”.

Større frihet for kommunene

Det henvises i høringsbrevet til ” …. og håndtering av den reelle risiko i kommunen”. Risikovurderinger er når alt kommer til alt, subjektive. Særlig gjelder dette for enkeltobjekter som det er få eller kanskje bare er en av i kommunen. Eksemplene er mange: Ett sykehus, ett lekeland, en lang tunell, ett område med tett trehusbebyggelse osv. osv. osv. Da finnes for eksempel intet holdbart statistisk materiale fra den respektive kommunen.

Jeg stiller meg spørsmål hvem som skal kontrollere substansen i kommunenes ROS-vurdering opp mot hva som i høringsbrevet kalles ”reell risiko”. Jeg finner ikke dette i forslaget til brannforebyggende forskrift.

Dette medfører samme systemfeil som i byggesaker, - mangelen på ”overdommer”.

Feievesenet – tilsyn med særskilte risikogrupper?

I samme avsnitt står at ”frekvenskravene til både tilsyn og feiing (er) fjernet og erstattet av bestemmelser som forplikter kommunene til å gjøre lokal vurdering av risiko og sårbarhet, ……… Kommunene er gitt en spesiell plikt til å kartlegge utsatte grupper ….”Dette er skrevet slik at det kan oppfattes dit hen at det er ønskelig at feievesenet skal kunne føre tilsyn med særskilte risikogrupper. Er dette hjemlet, og forventes det at feie- og tilsynsgebyret skal dekke dette? I så fall, er det hjemmel til det?

Fjerning av konkrete krav

Jeg er av den oppfatning at forskriftsmaker er på ville veier når påstås at konkrete regler virker ”antitetisk”, som for eksempel å opphev forbundet mot åpen ild i skogmark mellom 15. april – 15. september.

Jeg er overbevist om at når denne konkrete regel fjernes vil det bli oppfattet som ”fritt fram”, og slett ikke stimulere til økt aktsomhet. Det er nesten rørende at vår nasjonale brannyndighet har slik tiltro til alle, inkludert den prosentandelen blant oss utelukkende stoler på egne vurderinger.

Ved å fjerne den regelen vil antallet skogbranner øke.

§ 3. Krav til aktsomhet

I punktet der står at kommunen kan innføre forbud mot å gjøre opp ild, må legges til ”arbeid i skogen som kan medføre gnister. Dette er en hyppig brannårsak, og dekkes ikke av formuleringen ”brannfarlige gjenstander”.

Legg altså til: ”…… forbud mot å gjøre opp ild, behandle brannfarlige gjenstander eller aktiviteter som kan medføre gnistdannelser utendørs i bestemte områder”

§ 14. Kommunenes plikt til å kartlegge risiko for brann

Å kartlegge risiko kan gjøres både enkelt og avansert. Til syvende og sist blir slik kartlegging subjektiv fordi man underveis setter så vel sannsynlighet som konsekvens etter synsemetoden. (Dette er ingen kritikk, bare en erkjennelse).

Jeg stiller spørsmål med hvem som skal kontrollere at vurderingen av konsekvensene er noenlunde riktig.

§ 16 Kommunenes plikt til å gjennomføre tiltak mot brann

Forslaget har ikke tatt med som en plikt at brannvesenet skal delta i politiets arbeids med brannetterforskning.

DSB har deltatt i flere utredninger om dette tema og ønsket at dette skal inngå som del av brannvesenets obligatoriske oppgaver.

Det er nærmest utopi å tro at dette skal brannvesenet gjøre på bakgrunn av forskriftens generelle formuleringer.

Det foreslås derfor å legge til: ” ….. og på bakgrunn av hendelser, bekymringsmeldinger, deltagelse i etterforskning av brannerog lignende …”.

Krav til vannforsyning

Gjeldende krav til slokkevannsforsyning er av en eller annen grunn fjernet. I forslaget stilles det altså ikke lenger krav til at kommunen skal sørge for slokkevann!

Dette må være en glipp. Da vannverk en gang i tiden ble etablert, var slokkevannsforsyning faktisk viktigere enn drikkevannsforsyning. Situasjonen er ikke slik at slokkevannsforsyning «automatisk» ivaretas når drikkevannsforsyning dimensjoneres. Langt derifra. Vi må ikke glemme vår historie. Vi må ta lærdom av den.  Dersom det er et mål å redusere brannskadene i Norge, burde det blitt satset på sprinkler anlegg som det tunge tiltaket. De land som har gjort det har lykkes. Kravet til kommunal vannforsyning burde derfor heller ha vært skjerpet framfor fjernet!

Til orientering stiller ikke Plan- og bygningsloven krav til at kommunen skal sørge for vannforsyning. (§27-1), slik at når kravet til å ”sørge for slokkevannsforsyning blir borte, fjernes kommunenes ansvar for dette!