Så vel POD som DSB har som uttrykt mål at nødmeldingssentralene skal være ”robuste”. En antar at med dette menes at det må være et tilstrekkelig antall operatører, et tilstrekkelig antall operatørplasser utover hva som benyttes til daglig drift som raskt skal kunne bemannes opp, at det må være en organisering som gjør rask oppbemanning mulig, og at de tekniske innretningene av alle slag har reserve- eller parallell-løsninger.

Henholdsvis 6. oktober og 7. oktober sendte POD og DSB på forespørsel grunnlaget for dimensjonerende størreser for valg av lokaliteter til de nye politioperasjonssentralene, 110-sentralene og framtidige AMK-sentraler til 110-sentralene. De valgte dimensjonerende størrelsene for politioperasjonssentralen og 110-sentralen oppfyller langt i fra målsettingen om robusthet.

Fagsentralprinsippet blir borte

Det er stor sannsynligheten for at det som DSB en gang mente var en av de viktigste kriteriene for kvaliteten til 110-sentralene, fagsentralprinsippet blir tid borte over tid, når nærheten til et brannfaglig miljø forsvinner.

Eksempel nye politidistrikt Sør-Øst

Her er til sammen 4 eksisterende politioperasjonssentraler, 2 eksisterende 110-sentraler, og 2 eksisterende AMK-sentraler som skal kunne plasseres i samme bygning, vegg-i-vegg i samme etasje.

Tall som er benyttet for dimensjoneringen av politiets operasjonssentralere er underlagt taushetsplikt i henhold til politilovens § 24. Dimensjonerende størrelse oppgitt til 110-sentralene som høringsinstanser, er uten å oppgi tall, utilstrekkelige. Skal samtidig tas hensyn til at ”de alternative lokasjonene vil fungere som praktisk arbeidsplass” slik det er formulert i høringsnotatet, vil med sikkerhet de dimensjonerende størrelsene både angående areal og antall operatørplasser bli for lite.

Tallene angående 110-sentralene er ikke underlagt samme taushetsplikt. Det er DSB som har angitt dimensjonerende areal og antall operatørplasser.

110-Telemark har til sammen 4 operatørpulter i et rom på ca 120 m², som bemannes med 2 operatører 24/7. På dagtid bemannes sentralen med 3 operatører. Den 4de operatørplassen er reservepult ved feil, for oppbemanning ved større hendelser samt for administrasjon og opplæring til daglig.

110-Vest-Viken har til sammen 4 operatørpulter i et rom på 55 m², som bemannes med 3 operatører 24/7 pluss en på dagtid ved behov. Den 4de operatørplassen er reservepult ved feil, for oppbemanning ved større hendelser samt for administrasjon og opplæring til daglig.

En sammenslått sentral antas å måtte bemannes med 4 operatører 24/7 og en 5te operatør på dagtid, avhengig av tjenesteomfanget.

DSB angir i sine dimensjonerende størrelser følgende hva angår selve sentralrommet for 110-sentralen for Buskerud, Telemark og Vestfold:

• Antall operatørposisjoner: 4

• Arealbehov: 60 m²

1. Det er ut til at DSB dimensjonerende kriterium er etter folketall, med et maksimalt antall operatørplasser satt til 4, uansett folketall. Riktigere kriterium hadde vært sannsynligheten for sammenfallende hendelser og oppgaveomfanget. For de største sentralene umuliggjør denne dimensjoneringen tilleggstjenester i noe omfang.

2. DSB begår den faglige feil å ikke kalkulere inn operatørplasser til oppbemanning i påkomne tilfeller, opplæring og administrasjon, samt muligheten for utfall av operatørpult.

3. Det vel nettopp det å kunne oppbemanne i påkomne tilfeller som er viktig for ”robustheten”. DSBs dimensjonering kan derfor ikke kalles ”robust”, tvert om medfører den en stor sårbarhet. Dimensjonerende antall operatørplasser ivaretar ikke denne målsetting i dag.

4. I hva som ligger til grunn for arealbehovet, skriver DSB blant annet ”En målsettning om å øke fremtidig robusthet i sentralene ved å legge til rette for et høyere aktivitetsnivå (kritsk saksmengde) gjennom å øke sentralenes befolkningsgrunnlag”. De angitte dimensjonerende størrelsene ivaretar overhodet ikke denne målsettingen.

5. Det areal DSB skisserer, vil ikke kunne være tilfredsstillende på noen som helst måte som en god arbeidsplass, det blir rett og slett for trangt.

6. Det er direkte galt å gå inn framtida underdimensjonert.

DSB angir også minimumstall angående arealbehov for tekniske anlegg, kun med utgangspunkt i de krav som er stillet til ”Nødnett”. Dette blir altfor smått, og det må være direkte galt å gå inn i framtida med en slik minimumsløsning.

Økt sårbarhet

Betrakter man landet under ett reduseres antallet operatørplasser til 2/3 av dagens, og muligheten for tilleggstjenester er redusert ned mot ingen.

Jeg har vært inne i ganske mange nødmeldingssentraler rundt om i verden av alle varianter opp gjennom årene. Det er én ting det ikke spares på, og det er antallet operatørplasser. Årsaken er åpenbar, - det skal være mulig å raskt kunne bemanne opp.

Nesten samtlige 110-sentraler i Norge må med denne reformen flyttes. De skal flyttes til den valgte politioperasjonssentralen og legges vegg-i-vegg med denne, hvor det samme sted skal legges til rette for politidistriktets AMK-sentral.

Vi har flere ganske nye 110-sentraler, hvor såvel antallet operatørplasser, som areal er framtidsrettet og det fysiske arbeidmiljøet er ivaretatt på skikkelig vis. Jeg kjenner ikke alle, men i alle fall er 110-Telemark, 110-sentralene i Arendal, Bergen og Trondheim nærmest splitter nye.

Dersom DSBs dimensjonerende størrelser skal gjelde dit disse sentralene skal flyttes, vil det arbeidsmiljømessig bli litt av en nedtur. I tillegg vil den ”robusthet” som er innebygget i disse sentralene forsvinne.

Tilleggstjenestenes skjebne og ”undersentraler”

Slik dimensjonering som DSB angir vil ikke de såkalte tilleggstjenestenes kunne produseres i de fleste av 110-sentralene. Kommunenes behov for slike tjenester vil da måtte dekkes på annen måte.

Det vil medføre nøyaktig det samme som skjedde i Finland og også i Sverige. Ved sentraliseringen fortsatte noen brannalarmsentraler å eksistere og etter hvert ble det re-etablert sentraler med omtrent samme tjenesteproduksjon som de fleste norske 110-sentraler har i dag.

Baklengs inn i framtiden

Minstekravet må være at før det gjøres noe som helst må alle sider ved saken konsekvensutredes, de dimensjonerende størrelse økes vesentlig og skjebnen til tileggstjenestene avklares.

For øvrig slutter meg til Jan Fausk sin hovedkonklusjon, - dette bærer galt av sted, trekk 110-sentralene ut av prosessen og la politiet selv etablerer nye operasjonssentraler i de lokalitetene som er forespeilet.

Og jeg tør legge til: Dersom vi skal velge, er det riktigere og viktigere for brannvesenet å jobbe nær sammen med helsetjenestene enn politiet.