|
Jeg oppfatter direktør Ceclie Daaes kronikk dels som en hyllest til
brannvesenet og de innsatser som gjøres, og dels som en bekymring over at
brannvesenet påtar seg for mange helseoppdrag. Jeg slutter meg til at vi må
være våkne og tørre å stille de betimelige spørsmålene, og jeg slutter meg til
at det burde være klare linjer.
Det opplyses i
kronikken at brannvesenet i 2016 ”rykket ut på totalt 5378 helseoppdrag. Dette
omfattet både rene løfte- og bæreoppdrag og akuttmedisinsk hjelp.”
BRIS, som jeg antar
tallet er hentet fra, hadde i 2016 ingen skiller mellom de ulike typene
”helseoppdrag”. Dette blir bedret fra og med 2017, sik at tallmaterialet kommer
til å bli svært mye bedre.
Tall fra eget
brannvesen er at det ble rykket ut og registrert så vidt over 200
”helseoppdrag” i 2016. Av disse var grovt sett 5% ”Mens Du Venter På
Ambulansen” (MDVPA)-oppdrag og 5% var akutt bistand til ambulansetjenesten for
øvrig. [Forskjellen på disse to er at MVPDA-oppdrag initieres av AMK-sentralen
på bakgrunn av innkommen melding og tilgjengeligheten på ambulanse på det
aktuelle stedet i øyeblikket, mens de andre oppdragene er etter anmodning fra
ambulansen på veg eller på stedet]. De resterende 90 % var oppdrag etter
anmodning fra den lokale helsetjeneste. 90% var med andre ord intern bistand
innenfor kommunen, og et ledd i tverretatlig samarbeid for å bedre de kommunale
helsetjenestene.
De livreddende
oppdragene finner vi først og fremt blant den 5%’en som karakteriseres som
MDVPA. Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) bebudet at det skulle bli hentet
inn et bedre tallmateriale fra og med 2015. Dette er ikke skjedd, og ut fra
BRIS kan man heller ikke hente et særskilt tallmateriale for nettopp denne
typen oppdrag.
Derfor må jeg benytte
tall som framgår i SNLAs julebrev til regionene i 2014. Sitat:
”Prosjektet Mens Du
Venter På Ambulansen fortsetter sin seiersgang. 83 kommuner har opprettet
beredskap, og flere kommuner står på venteliste. Under erfaringskonferansen for
prosjektet i november ble følgende gledelige tall presentert:
Rundt 500 oppdrag i
løpet av 2014. Siden oppstart i 2011 har mannskaper i prosjektet rykket ut på
vel 100 hjertestans. 26 Personer har fått gjenopprettet livsviktige funksjoner.
Det er 26 mennesker som muligens ikke ville ha overlevd hadde det ikke vært for
brannmannskapene som kom først til stedet. ”
Dersom disse tallene er
representative er tiltaket MDVPA en formidabel beredskapsmessig suksess! Det må
være det rimeligste tiltaket noen gang sett i forholdet mellom kostnader og
gevinst!! Av den grunn er det eneste riktige å støtte oppunder dette tiltaket,
og legge forholdene til rette framfor enn å problematisere det.
Nærbrannvesenpoliti?
DSB burde heller være
bekymret for brannvesenets nærhet til politiet. Vi opplever at
fjernreformpolitiet er i ferd med å gi oss et nærbrannvesenpoliti.
Denne utviklingen er
det atskillig mer grunn til å stille spørsmål ved, enn brannvesenets
livreddende innsats i forbindelse med helseoppdrag.
Episoder fra Telemark
alene, ga oss 2 drap og en hendelse som først ble oppfattet som et mulig drap,
på et par måneder der brannvesenet ble kalt ut og var på stedet før politiet.
Slike situasjoner er nok atskillig mer psykisk belastende, enn utrykninger til
MDVPA eller andre oppdrag overfor helsevesenet.
Disse episodene er ute
i distriktene bare toppen av isfjellet. Enkelte brannvesen fungerer i
forbindelse med trafikkulykker rutinemessig som politi, og vi har episoder hvor
politiet for eksempel ber om bistand til hjelp med å stanse biler.
Akkurat dette burde DSB
sette på dagsorden:
Hvor går grensen for å
rekvirere brannvesenet til ordinære politioppgaver?
Dette er et mye
viktigere spørsmål i dag, enn å stille spørsmål ved om brannvesenet yter for
mye bistand til helsetjenestene, hvor brorparten er bistand til egen kommune.
Problemstillingen er
langt ifra ny, - jeg opplevde spørsmålet selv i begynnelsen av ’80-årene, hvor
mitt svar til politimesteren den gangen var noe slikt som: Jeg aksepterer
politimesterens rekvireringsrett, og ber om å få rekvisisjonen skriftlig. Da
skal han få låne en eller flere brannbiler til å spyle demonstrantene med.
(Hvilket altså var behovet). Men mannskap følger ikke med fordi brannvesenet
ikke skal overta politioppgaver.
Jeg sitter i disse
dager og studerer eget brannvesens historie. I Skien ble brannordningen endret
i 1888. En av de viktigste endringen den gangen, var å skape et skille mellom
politi og brannvesen. Jeg kjenner ikke beveggrunnen for dette, men det er til ettertanke
likevel, fordi vi nå er i ferd med å gå tilbake til tiden før 1888.
Hvis det er på ett punkt vi burde ”tørre å stille de vanskelige
spørsmålene – og å trekke i nødbremsen om nødvendig” så er det først og fremst
brannvesenets overtagelse av politioppgaver. Dette er langt, langt mer
alvorlig, og et langt viktigere prinsipielt spørsmål, enn spørsmålet om
brannvesenets utførelse av helseoppgaver.
Mitt synspunkt er krystallklart, og er et råd til DSB:
Det er mye riktigere, viktigere og mer til gagn for befolkningen at de
lokale brannvesen påtar seg helseoppdrag der dette faglig sett er fornuftig,
enn at brannvesenet må påta seg politioppdrag.
DSB bør heller bekymre seg over at det blir forventet at brannvesenet
skal overta politioppgaver, og sette dette spørsmålet på dagsorden, ta
initiativ for å strekke opp klare grenser, og også spørsmålet om hvordan
kostnaden skal fordeles.
|
