Antall omkomne i 2007 var 74, hvorav flere kvinner enn menn for første gang.

Antall omkomne i 2008 ble 84, inkludert 2 branner i flerleilighetshus med til sammen 13 omkomne.

Hvis målet skal være å redusere antall branndøde kraftig, - må det tas tak i risikogruppene. Dette er blitt gammel lærdom, og vi vet hvem de er.

De 2 største brannene i 2008 var slett ingen overraskelse, og minner oss om sårbarheten til flerleilighetshus., særlig de som opprinnelig ikke var bygget for flere boenheter eller de som vi kaller 1890-gårder.

Opprinnelig filosofi

Det er fortsatt slik at det er i boliger man dør i brann. Det kan derfor være på tide å å se på om den grunnleggende filosofi som ligger til  grunn for vår branntekniske regleverk fortsatt er riktig.

Utgangspunktet for regelverket var først og fremst 2 forhold.

En bolig inneholdt en familie hvor man tok vare på hverandre. Du var selv ansvarlig for utfallet av dine egne handlinger og adferd og ingen skulle blande seg inn i hva som skjedde inne i boligen. Men din adferd og dine handlinger skulle ikke skade naboen.

Hvis det bodde fremmede i samme bygning, selv om rommene var små, skulle boenhetene derfor skilles fra hverandre med branncellebegrensinger, slik som i overnattingssteder og institusjoner.

Dersom du befant deg et sted der andre har ansvaret skulle du ikke lide dersom den ansvarlige er uansvarlig.

For boligbygg betyr dette at det tradisjonelt ikke har vært stilt krav til brannsikkerheten inne i boligen. Det stilles fortsatt ikke branntekniske krav til inventar og innredning. Det ble tidlig stilt krav til elektrisk utstyrs kvalitet, fordi dette er noe man kjøpte av andre. Og ett antennelsesforbyggende tiltak ble også tidlig iverksatt, - muligheten til å tukle med det elektriske anlegget selv.

Hvis boligen befant seg i et flerleilighetsbygg, var og er det slik at ved en brann som oppstår hos deg selv, skal ikke naboen lide. Det gir ganske strenge krav til branncellebegrensningen rundt en bolig.

Dette ble opprinnelig og blir fortsatt fulgt opp med krav til rømningsveg. Naboen skulle ha 2 muligheter til å komme ut dersom brannen i din leilighet sperret en av rømningsvegene. I den sammenheng må minnes på at det egentlige kravet til 2 rømningsveger er fra det punkt du går ut av døra til leiligheten (dersom du ikke har ordnet det på en annen og bedre måte).

Fordi våre myndigheter ikke var fornøyd med utviklingen og dels fordi den teknologiske muligheten hadde kommet, brøt vi denne filosofi med brannforebyggende forskrift i 1990. Da ”gikk” myndighetene inn i våre boliger og stilte krav til varslingsmedium (røykvarsler) og slokkemiddel. (Dette prinsippet var for øvrig ikke veldig noe nytt. Skien bys brannordning fra 1735 stilte krav til slokkemiddel i boliger. Men det var nok like mye myntet på at man skulle bruke dette også ved brann hos naboen og var en del av den totale brannberedskapen).

Det er i boliger folk dør i branner, og vi har 2 negative rekordår bak oss. En Stortingsmelding om brannvern er under utarbeidelse. Det er derfor på tide å se på om denne gamle filosofien virkelig holder mål.

Hybler og internat 

Fra gammelt av har vi hatt et par avarter av boliger som det har vært problematisk å håndtere i forhold til regelverket. At en hybelleilighet skal være egen branncelle er greit, men hva med en hybel. Fra gammelt av er forskjellen definert som at en hybelleilighet fungerer som en selvstendig enhet, mens en hybel er avhengig av boenheten den er i. For eksempel ved at den ikke har eget kjøkken og ikke eget bad. Med andre ord inngår en hybel i boenheten og behøver ikke være egen branncelle.

Internater og fengsel er andre ”gamle” problemstillinger.

Drep en gammel myte 

VG skriver på lederplass den 20. desember 2008. ”Uansett om regler og forskrifter strammes inn og kontroller foretas hyppigere, vil hovedansvaret fortsatt ligge hos den enkelte –hos deg og meg”.

I en artikkel i samme avis samme dag presiserer Norsk brannvern forening omtrent det samme.

Men er dette virkelig sant, i dag? Eller er det en, for de fleste av oss, behagelig myte?

De aller fleste som dør i brann dør i eget hjem. Men, i hvilken tilstand er de egentlig? Er de virkelig i stand til å ta ansvaret før det brenner og er de i stand til å rømme bygningen også når røykvarsleren fungerer prikkfritt?

De 2 brannene med flest omkomne i 2008, skjedde i flerleilighetshus. Var det de omkomnes ansvar i disse to tilfellene?

Samfunnsutviklingen har vært slik siden forrige brannforebyggende offensiv (ca. 1990):

• Åpen eldreomsorg er gjennomført
• Institusjoner er erstattet med ulike typer vakt- og besøksordninger i den enkeltes bolig
• HVPU-reformen er gjennomført
• Gamle bor lengre hjemme alene hos seg selv og ønsker å dø der framfor på en institusjon
• Vi har fått et sant virvar av forskjellige nye typer ”boliger”, så som omsorgsboliger, asylsøkerboliger, behandlingsboliger …….
• "Universell utforming" er et mål

Vi har vært gjennom en periode med definisjonsakrobatikk, hvor utbygger var frenetisk opptatt av at det skulle hete bolig, fordi dette ble billigere ga statlige bidrag, fordi det var i henhold til reguleringsplanene, fordi dette var politisk korrekt og kanskje også fordi bolig var definert ulike i ulike regelverk, -  til tross for at de som skulle bo der ikke var i stand til å ta vare på seg selv.

Vi trenger ingen flere undersøkelser for å kunne slå fast mange (flertallet?) av de som dør i branner slett ikke var i stand til å ta det branntekniske ansvaret eller i stand til å ta vare på seg selv når brann først hadde brutt ut. Vi makter ikke å redusere antallet omkone i branner hvis ikke dette erkjennes.

Skap hjemmelsgrunnlag 

Når denne myten er fjernet er neste skritt å skape hjemmelsgrunnlag for å stille krav til innredninger, inventar, tekniske brannverntiltak osv. i alle typer boliger. Dette hjemmelsgrunnlaget må være slik at det gis mulighet til å stille nyanserte krav til det som er inne i en bolig og til de ulike typer boliger.

Juridiske ordninger (lover, forskrifter, regelverk etc.) er ikke naturlover, de er menneskeskapte og kan derfor gjøres noe med. Det kreves bare vilje.

Nyansér definisjonene av bolig 

Særlig de siste 20 årene har gitt oss negative erfaringer med at det finnes for få og unyanserte definisjoner på boliger. I utgangspunktet fantes bare én definisjon på bolig, med ett regelverk. Neste nivå var overnattingssteder og institusjoner (”hotellbrannloven”). Det er gjort noen halvhjertede forsøk fra våre nasjonale myndigheter på å tette igjen noen åpenbare mangler, - for eksempel veiledninger om asylmottak og omsorgsboliger. Men et skikkelig juridisk hjemmelgrunnlag mangler, og bolig finnes i for mange varianter til at de kommer innunder den opprinnelige tankegangen om hva en bolig er.

Branntekniske krav

Det at branntekniske krav i form av forskrifter og andre regler ikke hjelper, er også en myte. Norge lå på verdenstoppen i verditap i branner fram til ca. 1990. Krafttaket som den gang ble gjort var regelverksbasert, og konkret dreide det seg om å stille krav til automatiske slokkeanlegg i flere næringsbygg enn tidligere. Det hjalp!

Et annet eksempel er kravet til at kaffetraktere skal ha en ekstra sikring utover termostaten. Antallet branner med ”kaffetraker” som årsak er dramatisk redusert.

Tilsvarende kan gjøres for boliger, for eksempel slik:

·         Det skal stilles tilsvarende krav som i England, til antennbarheten til trekk og stopp i møbler, senger og gardiner.

·         Boliger i flere etasjer skal ha sammenkoplede røykvarslere eller bedre.

·         Omsorgsboliger skal fullsprinkles.

·         Eneboliger for personer som ikke kan ta vare på seg selv (krever en klar definisjon), skal boligsprinkles.

·         Boliger for flerdiagnosepersoner, skal sprinkles eller boligsprinkles.

·         Leilighetskomplekser med flere enn for eksempel 5 antall boenheter skal ha automatisk varslingsanlegg.

·         Asylsøkerboliger skal ha automatiske brannalarmanlegg eller sprinkles.

·         Hybelhus (krever en klarere definisjon) skal fullsprinkles.

Da brannforebyggendeforskriften av 1990 kom, fikk den en slags tilbakevirkende kraft. Det har vært en suksess! Derfor må de nevnte branntekniske krav få tilbakevirkende kraft, - dog med en romslig gjennomføringsperiode.

Stortingsmelding om brannvern 

Denne lille analyse med forslag til tiltak er ment som er direkte innspill i arbeidet som pågår med Stortingsmeldingen. Hvis målet er å redusere antallet omkomne i branner, må slike tiltak som er skissert gjennomføreres. De fleste av de som omkommer i branner kan ikke ta til seg eller er ikke i stand til å bruke den informasjonen som gis. Det må også erkjennes.

Det som kreves er derfor verken mer kunnskap, endret teknikk eller organisering. Det som kreves er mot, - mot til å formulere så skarpt at myter tas livet av og praktiske brannverntiltak som monner blir iverksatt.