Man kan gjøres seg mange refleksjoner etter å ha hørt NHO Service og vaktselskapene Sector alarm as og Hafslund privat sikkerhet as, som Securitas direct as har kjøpt opp etter at kommunene tok ut stevning, forklare seg og prosedere i Tingretten i to dager. De fleste av mine refleksjoner skal jeg hoppe over, og ei heller skal jeg dele ut karakteristikker av vår egen innsats, motpartens innlegg eller vitnenes.

Saken utviklet seg noe annerledes enn vi hadde regnet med, noe som er normalt. Motparten vår endte opp med å satse alt på ett kort, og det er det jeg ønsker å formidle og prøve å skape innsikt i.

Pengespørsmålet

Saken som Tingretten skal ta stilling til er egentlig et spørsmål om Skien og Fredrikstad kommuner har fått rett oppgjør for tilsendte fakturaer for unødige utrykninger ved varsel fra vaktselskapene Hafslund privat sikkerhet as og Sector alarm as om utløst røykdetektor i deres kunders boliger.

Vaktselskapene la bemerkelsesverdig lite vekt på dette spørsmålet under Tingrettsforhandlingene. Det er derfor ingen uenighet om beløpsberegninger osv.

Betalingsplikten derimot, var selskapenes hovedanliggende. Og kort gjengitt mener de å ikke ha betalingsplikt, fordi alle utrykninger brannvesenet foretar er ”nødvendige” og derved faller innunder lovpålagte oppgaver.

Argumentasjonsendring

Vaktselskapene har endret sin argumentasjon gjennom saken, fra den startet i slutten av 2006:

Først ble påstått at brannvesenet har utrykningsplikt. Da dette viste seg nytteløst, ble det til at vaktselskapene har varslingsplikt. Når dette heller ikke førte fram, er gjenstående argument blitt at brannvesenets vurderingsplikt medfører at alle utrykninger som foretas er nødvendige i lovens forstand og dermed ikke kan faktureres.

Vaktselskapenes gjenstående argument

Under rettssaken ble det klart at det er enighet om følgende:

• Slikt varsel regnes ikke som nødmelding ( ingen melding om verifisert brann)
• Slikt varsel gir derfor ingen utrykningsplikt
• Slikt varsel kommer ikke innunder den allminnelige varslingsplikten, det vil si at vaktselskapene ikke er pliktige til å varsle brannvesenet
• Vaktselskapene har en selvfølgelig rett til å varsle brannvesenet, men kan altså ikke forvente at det skjer en utrykning
• Brannvesenet er, som alle andre tjenesteytere, pliktige til å vurdere alle innkomne varsel, alarmer og meldinger
• Det er ikke anledning for brannvesenet å ta seg betalt for lovpålagte utrykningsoppgaver, - enten man velger å kalle det et gebyr eller man betrakter det som salg av tjeneste

Der stopper enigheten.

Det er uklart om vaktselskapene mener at de har samme ordinære vurderingsplikt som de tillegger brannvesenet. I prosessskrivene fram til Tingrettsforhandlingene, står imidlertid:

”Når brannvesenet velger å rykke ut skjer dette etter en brannfaglig vurdering som tilsier at utrykning er nødvendig, og det ligger utenfor varslerens plikt og kunnskap å ta del i denne vurderingen”.

Vaktselskapenes egen vurderingsplikt ble ikke kommentert særskilt under rettssaken.

Vi er imidlertid ikke i tvil om at enhver i samfunnet har en ordinær vurderingsplikt innenfor de tjenester som de selv yter. Vaktselskapene kan ikke bare overlate vurderinger til andre men har på lik linje med brannvesenet en selvstendig plikt til å foreta sine vurderinger. I tillegg til den ordinære vurderingsplikten, skal også vaktselskapene vurdere innkomne varsel i kraft av å selge slike tjenester.

Vaktselskapene hevder altså at når brannvesenet har vurdert at det skal rykkes ut, er det alltid til en ”nødvendig utrykning”, - uansett til hva brannvesenet rykker ut.

Det er selve vurderingens resultat som gir nødvendigheten, ikke hva som møter brannvesenet ute på stedet.

Med andre ord eksisterer ikke ”unødige utrykninger” slik vaktselskapene ser det.

Det videre resonnoment er at utrykningen derved er lovpålagt, - den er jo nødvendig.

Fram til i dag har det vært hendelsens art som har blitt bestemmende for hvilken kategori utrykning som er foretatt. Dersom det viser seg at en utrykningen ikke har vært nødvendig, blir den kategorisert som unødig, uansett fra hvem varselet er kommet eller hvordan.

En liten kuriositet blir jo da at DSBs statistikk etter vaktselskapene mening, er basert på gale forutsetninger. Unødige utrykninger finnes ikke!

Vaktselskapene prøver å snu vår tradisjonelle forestilling på hodet. De prøver å flytte nødvendighetsbegrepet fra nødvendigheten i relasjon til hendelsen, til beslutningstidspunktet for at utrykning skal foretas.

Dette kan hende er filologisk(språklig) mer korrekt, men strider mot den tradisjonelle oppfatningen av innholdet i nødvendighetsbegrepet, og strider mot lovforvalters (DSB) substansielle oppfatning.

Det har neppe vært lovgivers mening heller.

Sakens kjerne er dog noe annet

Vaktselskapene har etter Nittedals brannen 30. mars 2006 stresset for å få noen andre enn seg selv, det vil si ”brannvesenet”, til skriftlig å erklære at sikkerheten er godt nok ivaretatt uten at brannvesenet varsles når de mottar varsel om utløst røykdetektor hos en av sine kunder.

Dette kom også fram under Tingrettsforhandlingene i Oslo 12. – 13. mars 2009.

Dette er nok sakens egentlige kjerne, - forsøkt formulert slik:

Hvem skal ha skylda/ ansvaret når et vaktselskap mottar et varsel om én utløst røykdetektor hos en av sine kunder, som brannvesenet ikke rykker ut til, og som viser seg å være en reell brann med tragisk utfall.

Dommen

Tingrettsdommeren har fått seg forelagt et tvistemål om betaling. Men sakens substans dreier seg om atskillig mer og noe annet.

Dommeren skal ta stilling til de juridiske sidene ved selve saken, - altså først og fremst jussen i relasjon til betalingsspørsmålet. Men han kan velge å la betalingsspørsmålet henge sammen med betalingsplikten i relasjon til brannvernloven, og derved velge å måtte ta stilling til flere og mer dyperegående spørsmål.

Dommeren har altså i denne sak et valg angående i hvor smalt eller bredt perspektiv han skal avsi dommen. Og vi får håpe at han gjennomskuer vår motparts forsøk på juridisk og språklig akrobatikk og vurderer den ut fra sakens realiteter.

Vi får derfor avvente dommen, og så ta stilling til hvordan saken videre skal håndteres.