Norge bør innføre ett felles nødnummer og felles nødmeldesentral(er) forutsatt at de(n) blir riktig utstyrt og bemannet.

Ut i fra de løsninger vi studerte er vi videre av den oppfattelse av at det vil være tilstrekkelig med en sentral som dekker hele Norge for å håndtere nødmelde-tjenesten. En praktisk tillempning vil være noen få sentraler i Norge med redundante systemer. Det bør i alle fall ikke være for mange siden antall hendelser som håndteres har sammenheng med antall innbyggere og areal. Jo flere hendelser – jo mer profesjonalitet.

Innføring av ett felles nødnummer og felles nødmeldesentral(er) kan gjøres uten at det rammer de nødstedte. For å få til dette er det viktig at innringer sikres rask adekvat hjelp og veiledning over telefon. Noen momenter som kan legges til grunn i en Norsk modell er følgende:

-          Operatørene må utdannes skikkelig i systemene

-          Sentralene bør være store og få for å få volum og ferdigheter.

-          Det bør være IT-teknikere med tilstedevakt 24/7

-          Operatørene må gis myndighet til å sende de ressursene de mener er nødvendig ut i fra innholdet i meldingen utover det som er forhåndsbestemt.

-          Det må være et ”indre befal” som er bemyndiget til å fatte beslutninger i forhold til prioritering av ressurser ved større og flere samtidige hendelser.

-          Det må foreligge nødvendig og bra beslutningsverktøy i form av ”Indekser” eller lignende.

-          For å korte ned utalarmeringstiden må operatørene arbeide parvis, en som mottar telefonsamtalen (calltaker) og forestår intervju og veiledning basert på indeks samt en operatør (dispatcher) som parallelt utalarmerer og styrer ressursene.

-          EIS bør benyttes allerede fra utalarmeringsfasen.

Det vil nødvendigvis ikke være behov for å benytte fagpersonell (i denne sammenheng – brannfolk, helsearbeidere og politi) for å besvare samtalene. Dette er i utgangspunktet feil bruk av ressurser, men det kan være formålstjenlig at noen av operatørene har faglig bakgrunn. Fagoperatørene kan forestå rene fagspesifikke oppgaver som ofte er nødvendig i nødmeldesentraler og kan benyttes som faglige rådgivere og veiledere ovenfor øvrige operatører og nødstedte.

Med tanke på Norges geografiske beskaffenhet og tatt i betrakting at det enkelte steder i landet er begrenset tilgang på ressurser med tanke på antall og avstander bør et støttesystem og indekser være tilpasset de ulike forholdene.

Ved utalarmering av ambulanse finnes det normalt tre ulike nivåer (Akutt (rød), haster (gul) og vanlig (grønn)) på oppdragene basert på prioritering og hendelse.

Dersom det innføres tilsvarende innen brann vil dette bidra til å lette implementeringen av ressursstøtte i et datasystem. Hvilket vil gi operatørene en bedre fleksibilitet i forhold til omdirigering av nærmeste ledige eller raskeste ressurs til skadestedet.

Systemet vil da bli mer dynamisk og indikere en grad av opptatthet og ikke ”enten eller” slik som det amerikanske systemet i hovedsak var utformet. En ressurs med lavere nivå på et oppdrag bør kunne bli benyttet til et annet oppdrag med høyere nivå. Derfor bør det norske systemet også angi ovenfor operatørene nivået på opptatt og ikke bare om ressursen er opptatt eller ikke. I tillegg ulike nivå på status – Opptatt må også de øvrige statusene på ressursene håndteres presenteres av støtteverktøyet.

Vår oppfatning er også at det ikke er nødvendig at alle etatene sitter i samme rom annet enn at det blir lettere å drifte sentralen. Operatørene snakker sammen via telefon og ikke direkte. For ledelsen i sentralen er det en fordel med tanke på overvåkning av trafikk, ubesvarte anrop, posisjoner med mer. Også for teknikere og systemene rundt er det en fordel med store sammensatte enheter.