Hvordan kan ansvaret tas?

Regimet bygger fortsatt på et slags ansvarsprinsipp, hvor foretak gis ansvarsrett som søkere og for å utføre prosjektering, bygging og kontroll av prosjektering og bygging.

En av de grunnleggende feilene i dette regimet er at de som gis slikt ansvar i virkeligheten ikke kan stilles til ansvar den dagen konsekvensene av feil planlegging eller utførelse blir avslørt. Enklest å beskrive dette er å bruke brannfaget som eksempel.

Det brenner (heldigvis) såvidt sjelden at det statistisk er lenge til det aktuelle nye bygget brenner. Det framgår ikke av verken den gamle eller nye SAK hvordan de ansvarlige forutsettes å ta sitt ansvar dagen etter en brann som har gitt konsekvenser utover det forskriftsnivået indikerer.

Dette forsterkes kraftig i ny SAK10, - hvor det i rundskriv H-1/10 fra KRD blant annet heter:

”Når det gjelder opphør av ansvar for ansvarlige foretak, skjer dette i utgangspunktet ved ferdig attest. Kommunen får imidlertid nå adgang til å gi pålegg om retting av feil som er oppstått i prosjekteringen eller utførelsen til de ansvarlige foretakene i fem år etter at ferdigattest er utstedt. Denne regelen bringer ansvarsreglene mer i overenstemmelse med privatrettslige regler”.

Og det er vel kanskje det som er ideologien:

·        Eneste anvarlige overfor myndighetene etter at ferdigattest gitt er tiltakshaver/ eier

·        Slike saker forutsettes bragt inn i det ordinære rettssystemet, ( - hvor de neppe egner seg og som er den åpenbart dyreste løsningen)

Manglende overdommer

Gjeldende kontrollregime bygger på at markedet (aktørene) selv skal måtte sørge for at forskriftsnivå blir oppfylt. Det offentliges rolle er begrenset til å kontrollere at de dokumenter det er krav på er fylt ut i tilstrekkelig grad.

Prinsippet er også at dokumentenes innhold kommer i andre rekke, fordi de involoverte er gitt ansvarsrett.

Det finnes ingen intans, komitè, etat, kommisjon, enkeltperson, instituitt eller lignende som har til oppgave å tolke gitte forskrifter og veiledninger. Tolking er fullt og helt overlatt til aktørene.

I enkeltsaker medfører dette at dersom det offentlige finner det de mener er en feil tolkning, anvendelse eller direkte strid mot forskrift eller veiledning, finnes ingen å henvende seg til for å få avklart dette.

Jeg anser mangelen på overdommer som å være den største systemsvakheten i gjeldende bygningskontrollregime, som det også er svært, svært enkelt å gjøre noe med. Hvis man vil. Manglende overdommer medfører at konfliktsaker om rene tekniske bestemmelser i større omfang vil måtte bringes inn i det ordinære rettsytemet, hvilket er den minst effektive måte å gjøre det på og desidert den dyreste.

Bukken passer havresekken

Regimet bygger på at foretak av samme typen i samme markedet skal kontrollere hverandre. SAK10 strammer riktignok inn på kravene til når såkalt uavhengig kontroll skal benyttes, men prinsippet om at private firma innenfor samme bransje skal kontrollere hverandre videreføres.

Sett i sammenheng med at systemet mangler en ”overdommer” og at sannsynligheten til reelt sett å bli stilt til ansvar er beskjedne, legger byggesaksforskriften opp til at det ene firmaet kontrollerer det andre i én sak, mens det blir vis a versa i neste sak. Vegen er kort til at dette medfører at ”bukken passer havresekken.”

Dokumentasjon – papir eller innhold?

I forbindelse med prosjektering og kontroll av prosjektering, koker dette ned til at byggesaksmyndighetens oppgave er å påse at det finnes dokumentert prosjektering og dokumentert at denne prosjekteringen er kontrollert.

Når byggesaksmyndigheten er i tvil om det faglige innholdet, kan den stille krav om ytterligere kontroll, som også skal dokumenteres skriftlig.

Dersom kontrollforetakene ikke finner feil eller mangler, regnes forskriftene til plan og bygningsloven for ivaretatt, uavhengig av hva byggesaksmyndigheten måtte mene om det substansielle innholdet.

Juridiske krav

De juridiske bestemmelene i SAK er slik at når byggesaksmyndigheten har fått alle nødvendige dokumenter og evt. dokumenter som kommunen utover minstekravet har bedt om, har tiltakshaver krav på ferdigattest på rent juridisk grunnlag. Dette gjelder fortsatt i henhold til ny SAK10.

Ferdigattest må med andre ord utferdiges når alle juridiske forhold er ivaretatt, mens faglige eller substansielle forhold fortsatt kan være i strid med TEK.

Jeg kan ikke begripe annet enn at ”juss” skal være et verktøy for å oppnå det som er faglig riktig. Det er systemfeil når ”jussen” lovlig kan brukes til det motsatte.

Myndigheten har overlatt til markedet å sette sikkerhetsnivået

At ”jussen” kan brukes slik medfører i virkleigheten at myndighetene har gitt fra seg styringen av hvilket sikkerhetsnivå vi får til bransjen eller markedet. Her er oppskriften på hvordan bransjen eller markedet kan få dette til, hentet fra konkrete byggesaker i Skien:

Tema: Brennbar isolasjon i yttervegger i salgslokaler.

• Prosjekterende prosjekterer med dette og lager en såkalt ”dokumentasjon” som viser at dette er lovlig. Denne metoden velger jeg å kalle mosaikkargumentasjon.
• Kontrolløren av denne prosjektering slutter seg til dette, og undertegner kontrollerklæringen
• Kommunen nøler, -ber først om mer dokumentasjon, og får mer mosaikkdokumentasjon, gjerne supplert med mer eller mindre ritkige henvisninger til tester
• Kommunen nøler fortsatt – og stiller krav om uavhengig kontroll
• Det velges en uavhengig kontrollør som har samme syn som prosjekterende, og denne slutter seg til mosaikkargumentasjonen, og erklærer dette skriftlig
• Kommunen har fått alle papirer på plass, og må utferdige ferdigattest på juridisk grunnlag
• Dette danner presedens
• Derved er brennbar isolasjon brukt i salgslokaler blitt ”lovlig”, og sikkerhetsnivået er redusert

Dette er det mest bekymringsfulle ved dagens bygningskontrollregime.

Relasjon til brannvernloven

Undertegnede tok opp spørsmålet om hvordan sentrale myndigheter forventer at brannvesenet skal følge opp en byggesak ved første gangs tilsyn der TEK ikke er tilfredstillet, men bygget er gitt ferdigattest fordi SAK er fulgt.

DSB konkluderte slik:

” ………. anser DSB at ansvaret er tydelig plassert etter plan- og bygningsloven. Brannvesenet skal, på vanlig måte, gå tilsyn med objektet for å kontrollere at byggverket brukes som forutsatt i byggesaken. Annen oppfølging er det vanskelig å se at det er rettslig rom for å gjøre.”

Med andre kan ikke brannvertnlovgivningen benyttes for å heve sikkerhetsnivået opp igjen til det nivået myndighetene har satt.