|
" Jeg har lest artikkelen i Brann og Sikkerhet med stor interesse om felles nødnummer og de erfaringene dere gjorde dere i USA. Jeg er enig med deres vurderinger på de aller fleste punkter.
I 2001 gjorde jeg en undersøkelse i forbindelse med min hovedfagsoppgave om Beredskap. Jeg bodde og gjorde feltarbeid i Tyskland (Bonn). Dro rundt til ulike fagmiljø i Tyskland. (Berlin, Worms, Dusseldorf) for å få nok data til å sammenligne Norsk og Tysk beredskap. Nok om dette.
I den tyske modellen, så er det brann som styrer nødmeldesentralene. Den store fordelen slik oppfattet dette er at utdanningsnivået på operatørene var høyere enn hos oss. I tillegg til brannutdannelse, så var de også paramedic. De hadde også i sine sentraler også en full oversikt over veinettet, tunneler og varslingssystemer mot dette. Slik vi kjenner det via veisentralen hjemme.
Slik sett, så lå de da (2001) noen år foran vårt hjemlige system. De jeg snakket med opplevde ikke samme problematikken som vi har debatt om her hjemme. Derimot var det et fullgodt system (tyskere er gode på planlegging) som ivaretok all ressursfordeling, soneinndeling m.m.
Ett system som også, kunne vært interessant å ta med i begrunnelse til å innføre ett felles nødnummer i Norge. Da bør dere ta dere en tur nedover dit, for å bygge enda mer på argumentasjonen om ett fellesnødnummer i Norge.
Slik jeg oppfatter problematikken er noe av vår oppfattelse av systemer at noen etater er løsningsorientert og noen er problemorientert. Helse er i særklasse på den siste."
I tillegg til denne e-posten har Geir også skrevet et innlegg i deres eget fagblad som også tas med her.
Når nøden er størst, er hjelpen nærmest
Gammel regle som de aller fleste kjenner til. Debatten om felles nødnummer har lang tradisjon i Norge. Argumentene for og i mot er mange. Der andre er mer løsningsorientert er helse problemorientert. Der ligger mye av problematikken i debatten.
At man bruker tid og krefter på å diskutere ulike problemer med dannelsen eller opprettelse av ett felles nødnummer er ikke overraskende, og for så vidt ikke unormalt. Hvordan sikre at en nødstedt får riktig og rask hjelp er hovedspørsmålet. Hovedutfordringen er å få til et system som ivaretar ”alle” prinsipper. Da må man bruke alle de innspill eller argumenter som er kommet, til å finne en riktig løsning på debatten. Skal man nærme seg EU sitt system med ett felles nummer 112. eller skal man fortsette den ”norske modellen”? Eller skal man plukke noe her og noe der, for så å skape sitt eget hybride system?
Så hvordan finner man den optimale løsningen på den evige debatt. En gang må jo man akseptere at når man bare er fokusert på problemer og ikke løsninger, så vil man ikke få noen endelige løsninger. Kanskje er det på tide å få en endelig utredning med den endelige konklusjonen. Slik skal vi ha det, slik blir det. Alle er hørt og noe ble ikke tatt til følge. Den nødstedte er den viktigste. Ikke hvem som er best til å drifte nødsentralen. Som etter all sannsynlighet er den underliggende faktor her.
Kan vi få til en løsning her, og slutte å bruke tid på hvem, hva og hvor. Først blir vi enig om vi skal ha ett felles nødnummer eller fortsette ”den norske modellen”, deretter presenterer man den endelige løsningen på plassering og hvem som skal drifte denne. Opprett det siste utvalg med mandatet til å presentere og bestemme løsningen innenfor ett tidsrom på maks 2 år. Slik er det og slik blir det.
”I nøden skal man kjenne sine venner”
|
