Norsk Hydro ASA, Herøya Industripark sier i et brev datert 23.12.2011, offentliggjort i dag den 19. januar 2012, opp sin samarbeidsavtale om brannberedskap med Porsgrunn kommune.

Ny ”Forskrift om industrivern” trådte i kraft 1.1.2012. Oppsigelsen kommer med andre ord bare et par uker etterpå, og det første ”beviset” på at den ny forskriften vil bidra til å redusere beredskapen i norsk industri. Noe DSB og NSO ble advart mot i høringene om denne forskriften. I følge nrk.telemark er et av argumentene for oppsigelsen at regelverket er endret. Dog er det er vanskelig å forestille seg annet enn at oppsigelsen i bunn og grunn skyldes industriens ønsker om å redusere sine utgifter til beredskap.

Forskriften er funksjonsbasert og den overlater i praksis til bedriften selv å stille krav til sin egen beredskap. Dette vil måtte medføre redusert beredskap, noe annet kunne ikke forventes. Det er økonomene som rår i norsk industri, og disse ser på beredskap utelukkende som en utgiftspost. Beredskapens mål er at den skal lønnes seg for alle i et langsiktig perspektiv. Økonomene har hverken samfunnsperspektivet eller et langt nok tidsperspektiv.

Den rådende filosofi de siste 20 årene har vært at det er de som har beredskapsansvar som selv skal stille krav til eget beredskapsnivå etter å ha gjennomført en såkalt risiko og sårbarhetsanalyse (ROS). Dette måtte bli en feilslått politikk, fordi:

• ROS-vurderinger alltid er en subjektiv øvelse. Uansett hvor mye matematikk man legger inn, er inngangsparametrene basert på mer eller mindre kvalifisert synsing. Dersom man ønsker å minimalisere sin beredskap er det bare å starte med å anslå at risikoen ikke er så stor, og resultatet blir deretter.
• Å bruke ”markedstankegangen” på beredskap, kan ikke fungere fordi beredskap er en utgiftspost uten tilsvarende inntektsdekning.
• Å overlate til den som skal betale for beredskap å selv sette det minste beredskapsnivået, er å sette ”bukk til å passe havresekk”.

Dette må våre sentrale myndigheter snart forstå. Å overlate til de som har et spesifikt beredskapsansvar å stille krav til egen beredskap er nå forsøkt mange nok ganger, med det som resultat at beredskapen er sterkt redusert og til dels bygget ned:

• Oppsplittingen av strømproduksjon og –nettet og delprivatiseringen av dette uten klare beredskapskrav
• Telenettet, - hvor det overhode ikke stilles virkelige beredskapskrav.
• Bygningskontrollregimet, som ved analyseløsninger i praksis overlater til planleggere og byggherrer å sette det forbyggende nivået
• Jernbaneverket, hvor jeg etter å ha lett ganske grundig ikke finner hvilket egentlige beredskapskrav de i praksis stiller til seg selv
• Og så da til slutt den nye forskriften om industrivern, som gjør akkurat det samme, - lar være å stille minstekrav.

Politikerne og myndighetene må nå ta tilbake styringen av beredskap.

Med dagens beredskapsfilosofi, - ansvarsprinsippet, kan det bare gjøres ved at det stilles minstekrav til beredskap overfor alle som har et beredskapsansvar.

Kommunenes beredskap

Ny forskrift om kommunenes brannberedskap er under produksjon. Jeg frykter på det sterkeste at denne også vil være funksjonsbasert uten reelle minstekrav. Kommunene er under sterkt økonomisk press, og det er ikke alle kommuner som ser det som sitt samfunnsansvar å ha en beredskap over det Staten krever. Og når Staten ikke krever noe, kommer det til å bli deretter.

Våre politikere og våre nasjonale beredskapsmyndigheter må snart erkjenne at rådende politikk på dette området ikke egner seg, - den er rett og slett feilslått. Det hjelper ikke å prate om at beredskapen ikke fungerer, når det mest grunnleggende mangler:

Politikernes og de nasjonale myndighetenes egen styring gjennom minstekrav i regelverket.

Ingen har ansvaret for totalberedskapen

Det er ingen i det norske samfunn som har ansvaret for totalberedskapen i et område. Grenland er et godt eksempel. Ansvarsprinsippet resulterer i at hver enkelt aktør skal sørge for den beredskap de innefor sitt fagområde eller nedslagsområde har ansvaret for. Det er ingen som har til oppgave å se denne beredskapen i sammenheng ut fra et samfunnsperspektiv.

I Grenland bygges totalberedskapen nedover. Beredskapen på Herøya er kanskje det aller klareste eksempelet. Dette var en meget tung beredskap for 30 år siden, som tok et betydelig samfunnsansvar. Denne er redusert bit for bit opp gjennom årene, og blir med denne oppsigelsen med sikkerhet ytterligere redusert. Samtidig har vi en utvikling hvor Sivilforsvarets totale styrker er redusert, forsvarets styrker er redusert, det å binde seg til frivillige beredskapsorganisasjoner er mindre populært, og kommunene prøver å spare penger, også på beredskap.

Så langt har vi regnet med at summen av de enkelte beredskap utgjør minst det vi har behov for totalt sett. I Grenland er det slett ikke sikkert dette er riktig lenger. Det finnes ingen regler eller andre ordninger som pålegger hver enkelt å ha en høyere beredskap enn det enheten selv skal ha for egen del, av hensyn til totalberedskapen.

Å benytte ”markedstankegang” ved dimensjonering av beredskapen i hver enkelt bedrift, organisasjon eller etat, vil til syvende og sist medføre for liten total beredskapsevne.

Dette er et hull i vår beredskap, som bare vår sentrale beredskapsmyndighet DSB er i posisjon til å ta tak i.

Dersom vi ønsker å opprettholde eller bygge opp vår sivile beredskap, - må erkjennes at den rådende politikk hva angår regelverk overfor beredskap de siste 20 årene har vært feilslått, og at myndighetene må ta tilbake styringen.