|
Totalt er det 69 nødsentraler i Norge (23 – 110, 27 – 112 og 19 – 113, tallene er hentet fra 112-rapporten) hvor grensene til sentralene ikke nødvendigvis harmoniserer. Mange av sentralene er en-mannsbetjente og mange holder også på med andre gjøremål enn nødmeldetjeneste. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) anbefaler minst to-mannsbetjening og minst 400 tusen innbyggere til hver 110-sentral.
Det er kommunene som bestemmer hvordan 110-sentralene skal være organisert og driftet fordi nødsentralene for brann er en del av den kommunale brannberedskapen og finansieres av den i form av spleiselag fordelt på innbyggertallet. For nødsentralene for politi og helse er det noe annet og mer bestemt av etatene selv.
Norsk brannbefals landsforbund (NBLF) tipset 22.juli-kommisjonen om at dagens organisering av nødmeldetjenesten med så mange sentraler som 69 hvor flere av dem er en-mannsbetjente sentraler burde bli vurdert i deres arbeid. Operatørene har også ulik opplæring, kompetanse og erfaring, noe som også har innvirkning på tjenesten. Dette ble ikke gjort og skyldes sikkert kommisjonens avgrensinger.
Det viser seg at når det inntreffer store hendelser så er det mange som ringer for hjelp og hvor samtalene havner kan være mange steder. Av mange innringinger så er ofte alle nødnummerene benyttet og i tillegg kan noen havne hos feil geografisk nødsentral pga. mobiltelefon eller IP-telefon. Noen ringer også til personer som familie eller venner som igjen ringer et nødnummer.
Teoretisk sett kan en hendelse bli meldt til alle tre nødnummer og bli spredt på mange forskjellige sentraler, men de tre nødsentralene som dekker området hendelsen har inntruffet vil få hovedtrykket av innringinger.
I tillegg til innringningene fra den store hendelsen kan det fort bli at det kommer innringninger fra andre hendelser inn i mellom. Dersom sentralen har bare en operatør på jobb så kan en situasjon med mange samtidige innringninger bli for mye slik at telefonkøen ikke betjenes raskt nok og/eller at køen blir for stor for telefonisystemet til sentralen. Uten et godt samordnet system mellom sentralene så er det nesten umulig å samordne informasjonen som kommer inn fra hendelsen. For publikum kan det være vanskelig å huske eller forstå hvilket nødnummer som er det rette å bruke.
Sentralene er stort sett dimensjonert og bemannet for dagligdagse hendelser, men av og til skjer det store hendelser og da settes sentralene på så store utfordringer at alle slike tilfeller bør evalueres i ettertid med tanke på kapasiteter, svartider, håndteringsevne, kvalitet med mer.
Sentralene skal varsle hverandre ved hendelser (tverrvarsle eller trippelvarsle), men denne varslingen fungerer veldig ulikt rundt om i landet avhengig av type hendelse og hva annet operatøren(e) må prioritere. Det finnes mange gode IKT-løsninger, men problemet er at dem ikke snakker på tvers av sentralene og er kostbare. En liten sentral vil kanskje måtte velge bort gode løsninger fordi det ofte er dyre løsningene.
Staten har et godt beslutningsstøtteverktøy (Search and Rescue Application - SARA) som brukes av hovedredningssentralene og som nok kunne vært videreutviklet til et felles verktøy for nødsentralene og/eller at man tar i bruk også andre statlige støtteverktøy som (Nasjonalt ressursregister for redning og beredskap - NARRE) og (krisestøtteverktøyet - CIM) og som fungerer på tvers av sentralene. Kanskje kunne disse verktøyene vært tilpasset nødsentralene og vært stilt til disposisjon.
Et annet forhold som NBLF tipset 22.juli-kommisjonen om er om dagens teknologi knyttet til mobiltelefoni hadde svakheter. Det finnes tre nettleverandører i Norge (Telenor, Netcom og Mobile Norway) hvor det ikke er noen form for roaming mellom dem. Hvis mobilnettet var sprengt slik at nødstilte ikke kom igjennom på mobilnettet 22. juli 2011 så bør man se på om det lar seg gjøre å sørge for at nødsamtaler til 110, 112 og 113 får prioritet i mobilnettene og at nødsamtalene automatisk roames til annet nett.
I tillegg til at mange ringer fra mobiltelefon til nødnummer ved store hendelser så er det mange som ringer andre samtaler, eller bruker mobiltelefonen til andre formål, noe som gjør at de nødstilte fort kommer i en situasjon hvor de ikke får kontakt med nettleverandøren sin og ikke får ringt. Ofte benytter nødetatene mobiltelefon for egen kommunikasjon og også disse kan oppleve samme problemene.
Noen bør se på hvordan nødmeldetjenesten totalt sett fungerte 22. juli 2011 og om det var forhold som fikk konsekvenser for utfallet. Dersom det avdekkes noe så bør det komme anbefalinger til forbedringer fordi store hendelser vil inntreffe på nytt.
Jeg tror at det er mye som kan forbedres men da må sentrale politikere fatte noen vedtak og gjennomføre dem. Tiden er overmoden for at også disse forholdene blir tatt med i betraktningen fordi i mange år har sentrale myndigheter og politikere fått bekymringsmeldinger om svakheter i nødmeldetjenesten og mobilnettet. Kanskje er dagens løsning det beste vi kan få, eller kanskje er det muligheter til å gjøre forbedringer?
Noen spørsmål som bør besvares er:
- Hvordan var fordelingen av nødsamtaler fordelt på landets 69 nødsentraler?
- Hvordan fungerte mobilnettene – fikk alle som ringte nødnummer kapasitet i nettene?
- Er det system i mobilnettene som gjør at nødnummer blir prioritert?
- Hvordan fungerte telefonisystemene til de nødsentralene som fikk flest innringinger – var kapasitene full slik at noen ikke fikk ringetone?
- Var det noen innringinger som havnet i telefonkø hos nødsentalene men som la på før de ble besvart?
- Har sentralene system som viser telefonkøen på nødnummeret?
- Hvordan fungerte informasjonsutvekslingene mellom de sentralene som ble berørt?
- Hvordan fungerte tverrvarslingen og trippelvarslingen?
- Hvordan var bemanningen i sentralene?
- Hvordan var opplæringen og kompetansen til de som var på vakt i sentralene?
Dersom det avdekkes noen svakheter så bør man ta lærdom av dem.
|
