NORSK BRANNBEFALS LANDSFORBUND
 
DAGENS KONTROLLREGIME I BYGGESAKER ER ABSURD.
Av Guttorm Liebe  
22.09.2008
 
Ordningen med sentral godkjenning for ansvarsrett er verdiløs, fordi den verken ivaretar seriøsitet, kunnskap eller kvalitet. Åpenbar feil prosjektering eller åpenbart manglende kunnskap, er ikke tilstrekkelig til at sentral godkjenning kan trekkes tilbake. Til det er den juridiske hjemmelen fraværende. BE har åpenbart ikke juridisk hjemmel til å vurdere tekniske løsninger. Dagens kontrollregime mangler en instans som kan angi hva som er tilstrekkelig til å oppnå dagens forskriftsnivå.
-

Bakgrunnen for denne artikkelen er prosjekteringsprosessen av Mæla ungdomsskole i Skien. Saken gjelder den branntekniske prosjekteringene, der de to aktuelle firmaene er Pir II Arkitektkontor as i Trondheim og branntekniske rådgiver COWI AS ved Trondheimskontoret. Denne artikkel er en reaksjon på at Statens byggetekniske etat (BE) tydeligvis ikke har hjemmelgrunnlag til å trekke tilbake Pir II Arkitektkontor as sin sentrale godkjenningen for ansvarsrett PRO og KPR.

Leseren bør vite hva de prosjekterende på noen av stadiene i prosessen har skrevet, som en referanseramme til de påstander som framsettes seinere. Dette er noen sitater:

Prospektet ”bredbånd”

Dette er beskrivelsen av skolen slik den ble sendt til arkitektkonkurransen, og var beslutningsgrunnlaget juryen hadde da dette prosjektet vant.

Blant annet følgende står om branntekniske forhold i prosjektbeskrivelsen, sitater (våre uthevninger):

”Brannteknikk

Den planlagte skolen har tre tellende etasjer og kategoriseres i risikoklasse 3 og brannklasse 2. Bygget har en planløsning, utforming og materialvalg som gjør at de branntekniske kravene i Teknisk forskrift 1997 enkelt lar seg oppfylle uten installasjon av aktive sikkerhetstiltak (for eksempel sprinkleranlegg) som krever store investerings– og driftskostnader. Byggets plassering i terrenget gjør også at rømningsforholdende blir meget gode fra alle plan.

Forholdene ligger godt til rette for å utføre bygget iht. preakseptert løsningsforslag i REN (veiledning til teknisk forskrift) noe som medfører forenklede prosjekteringskostnader. Brannteknisk prosjektering skal imidlertid gjøres i tiltaksklasse 3 slik at det ved eventuelle fravik fra REN kan utføres alternative vurderinger for å dokumentere at sikkerheten ved brann er ivaretatt.
….
Materialer
Robuste, slitesterke materialer som tåler røff bruk.
………
Mye bruk av tre og (rimelige) naturmaterialer.
Isoflex (gjennomskinnelig) isolerende materiale. ….

VVS
………
”Dette sammen med byggets lay-out som gjør at sprinkling ikke er nødvendig, gir kostnadseffektive tekniske anlegg.” ………….”

Leseren bør av samme grunn også vite følgende om de prosjekterte tekniske løsningene:

Materialvalg

Skolen har 3 ”baser” og én flerbrukshall, den har en grunnflate på 2 885 m2 og er i 3 tellende etasjer. Blant annet følgende ytterveggskontruksjoner ble planlagt benyttet, beskrevet utenfra:

Flerbrukshallen
Bølget glassfiber 1 mm – lufting – vindsperre av polyetylen/ polypropylen – cellulosediacetat (”Isoflex”, Moniflex) 200 mm – luft/ utlekting – bølget glassfiber 1 mm.
Totalt veggareal med denne konstruksjonen var mer enn 200 m2
 
”Basene”
Bølget polycarbonat 1,5 mm – lufting – vindsperre av polyetylen/ polypropylen – cellulosediacetat (”Isolflex”, Moniflex) 200 mm – polycarbonat ”kanalplast” 10 mm
Totalt veggareal med denne konstruksjonen, inkl. vindusflater og felter med glass, ca: 1475 m2

Kommentarer til materialene

Glassfiberplatene: Samme plater som benyttes til landbruksbygg, enkle takoverbygg osv, med de samme branntekniske egenskapene som glassfiber benyttet i for eksempel fritidsbåter. Som kjent brenner glassfiber voldsomt.

Polycarbonat: Termoplast med en oksygenindeks som gjør at den virker tungt antennelig.

Polyetylen/ polypropylen: Termoplast av den vanligste typen. PE benyttes blant annet i bæreposer etc. Normal antennelighet.

Isoflex: Termoplast som finnes i 2 varianter. Umodifisert (MXA), som er normalt antennelig og modifisert (MXT) som er noe tyngre antennelig.

Termoplaster brenner som olje. De beskrevne veggene består utelukkende av brennbare plastmaterialer. Det er lett å antenne ytterveggene utenfra. Når de først har tatt fyr, brenner de beskrevne ytterveggene fort og voldsomt, og skaper mye røyk.

Prosjektering

Disse konstruksjonene ble valgt av arkitekten. Arkitekten har, når han skrev prospektet, enten ikke hatt kunnskap om at det valgte isolasjonsmaterialet var brennbart, eller ikke forstått at brennbar isolasjon i utgangspunktet ikke er lovlig i bygningskonstruksjoner i Norge.

I tillegg beskriver han at den brennbare isolasjonen skal ha kledninger av termoplast på begge sider. Han kan da neppe ha forstått hvordan termoplast brenner og heller ikke med hvilken hastighet en brann i slike konstruksjoner får. Han har enten sett bort fra eller ikke forstått at det er hele ytterveggskonstruksjonen som skal være god nok (og ikke bare hver enkelt del brukt i annen sammenheng).

Det han burde ha forstått, var sine manglende kunnskaper om plastmaterialer, og derfor i utgangspunktet undersøkt mer før prospektet ble gjort ferdig.

Når arkitekten ønsker å benytte slike materialer i et så stort omfang, skulle en brannteknisk analyseløsning i utgangspunktet vært benyttet, ikke en blandingsløsning. Dette burde kunne forventes av arkitekter at de vet.

Så stor brist i kunnskap er uakseptabelt, og ansvarsrett til å kunne prosjektere bygg burde av den grunn ikke gis eller evt. trekkes tilbake når den først er gitt.

Dersom arkitekten har hatt kunnskaper om disse materialene og om gjeldende begrensinger i bruk av slike materialer, blir det nærmest løgn, når denne ytterveggskonstruksjonen i prospektet framstilles slik, - sitat (vår uthevning):

”Bygget har materialvalg som gjør at de branntekniske kravene i Teknisk forskrift 1997 enkelt lar seg oppfylle uten installasjon av aktive sikkerhetstiltak (for eksempel sprinkleranlegg)….”

Vi velger imidlertid å tro at prosjekteringsfeilen skyldes kunnskapsmangel.

Omprosjektering

Byggherren oppdaget selv feilprosjekteringen, men først når store deler av ytterveggskonstruksjonene var montert ferdig. Byggherren valgte selv å omprosjektere.

Leverandøren

Leverandøren av isolasjonsmaterialet, - Isoflex i Sverige, skriver til entreprenøren 21. juni 2007 (mens omprosjekteringen pågår den), - sitat: ”För din informasjons skull kan vi konfirmera at några brandtekniska krav ej ställts på produkten från arkitekten Pir II eller de bestillinger som erhållits från …..”

Relasjon til brannvernloven

Med hjemmel i brannvernloven ville brannsjefen i Skien ha stengt skolen umiddelbart på grunn av fare for liv og helse, dersom ytterveggskonstruksjonene var bygget slik som planlagt.

Byggesakssjefen reagerte

Skien kommunes byggesakssjef henvendte seg høsten 2007 til BE, og avslutter brevet slik:

”Av denne grunn bes Statens byggtekniske etat å vurdere:
1. om de foreslåtte løsninger ville tilfredsstille de brannkrav som følger av teknisk forskrift og brannloven, eventuelt andre bygningstekniske løsninger som er valgt i bygget
2. ansvarsretten til arkitekt og brannteknisk rådgiver ”

Sentral godkjenning for ansvarsrett

BE brukte ca. et halvt år på saksbehandlingen, og ga først brannteknisk rådgiver et varsel om tilbaketrekking av sentral godkjenning. I skrivende stund står dette varselet ved lag, idet BE før endelig standpunkt tas, skal avholde et tilsyn hos 6 av de største branntekniske konsulentfirmaene i Norge, inkludert COWI AS.

I et brev datert 2. sept. 2008 til arkitektfirmaet Pir II Arkitektkontor as, skriver BE blant annet, - sitater:

”COWI AS hadde ansvarsrett for den branntekniske prosjekteringen (PRO) med egenkontroll (KPR) i tiltaket. Dette foretakets ansvar har vært tett knyttet til det arkitektfaglige ansvaret til Pir II Arkitektkontor AS, i forhold til brannsikkerheten ved valg av det konkrete isolasjonsmaterialet”. …

”BE har ikke tatt stilling til det konkrete valg av isolasjonsmateriale i ytterveggene i Mæla skole. BE har sett på om foretaket innehar et styringssystem som i tilstrekkelig grad oppfyller kravene til PRO/ KPR i GOF kap. II og om bruken av det har vært tilstrekkelig til å sikre oppfyllelse av krav stilt i plan- og bygningslovgivningen”. ….

”I tiltaket Mæla skole er det som nevnt ovenfor fra Skien kommunes side satt fokus på konkrete problemstillinger rundt valg av isolasjonsmateriale i skolens yttervegger. BE har valgt å ikke gå nærmere inn i denne problemstillingen og har ikke vurdert om dette har vært et riktig valg eller ikke”. …….

”Etter en vurdering av all dokumentasjon og gitte opplysninger har BE vurdert det slik at foretaket har et styringssystem som oppfyller krav i GOF §§ 8 nr. 2 a og nr. 4 a. Foretaket har også etter BEs vurdering dokumentert å ha benyttet disse rutinene i tilstrekkelig grad i tiltaket.

Foretaket har også redegjort nøye for løpende kontakt med brannprosjekterende, COWI AS, under hele prosjektet. BE kan dermed ikke se at foretaket kan klandres for den mangelfulle og mangelfullt dokumenterte brannprosjekteringen da dette lå under COWIs ansvarsrett. Det framstår for BE som om COWI har fått den informasjonen som minimum kunne forvente gitt av Pir II.”

BE konkluderer slik, - sitat:

”Etter en helhetsvurdering avsluttes oppfølgingen av foretaket da BE har funnet at det oppfyller krav til å inneha sentral godkjenning.”

Kontrollordningen til Pir II

Ikke begriper jeg hvordan et arkitektsfirmaets kontrollordning kan kalles tilfredsstillende, når prospektet gir følgende beskrivelse av de valgte materialene, - sitat:

”Bygget har …… materialvalg som gjør at de branntekniske kravene i Teknisk forskrift 1997 enkelt lar seg oppfylle uten installasjon av aktive sikkerhetstiltak (for eksempel sprinkleranlegg).”

Brannteknisk rådgivers ansvar

BE har med all tydelighet gitt til kjenne at verken kunnskap eller fungerende kontrollordning om valg av materialer er nødvendig å inneha for en arkitekt, dersom han bare sørger for at problemstillingen blir videresendt til andre og kan dokumentere at han har gjort det.

Juridisk absurditet

BE har ganske sikkert rett i sine juridiske vurderinger i denne saken. Det vil si at vår sentrale bygningsmyndighet ikke har juridisk hjemmel til å gjøre annet enn de har konkludert med.
Denne saken er derfor den ultimate bekreftelse på at det er noe grunnleggende feil ved de juridiske bestemmelsene innenfor dagens kontrollregime i byggesaker.

Den sentrale tilsynsmyndigheten vår kan tydeligvis ikke:

  • Vurdere konstruksjoner eller løsninger
  • Vurdere den reelle kunnskapen til de involverte
  • Vurdere prosjekteringen i relasjon til sluttresultat

, men kun begrense seg til å se på om ”kontrollsystemet” er dokumentert bra nok.

I tillegg inneholder ikke dagens kontrollregime noen som helst form for virkelighetskontroll. Den lokale bygningsmyndigheten forusettes å utelukkende gjøre dokumentkontroll.

Sagt med andre ord om kravet til ”kontrollsystem”:

Dersom papirarkene med underskrifter er i tilstrekkelig omfang og underskrevet, spiller det ingen rolle hva de inneholder eller hva resultatet blir!
Og, - det å være sentralt godkjent for ansvarsrett er ikke mer verdt ennå stå i et bransjeregister, eller telefonkatalogens ”Gule Sider”.

Dagens kontrollordning i byggesaker burde skylles ned i toalettet, - ubrukt.

Tilleggskommentar:

Det offentlige som kjøper av prosjekteringstjenester

Ekstra ille ute kommer det offentlige, som er underlagt ”Forskrift om offentlige anskaffelser”.

Et vanlig kvalitetskriterium ved tilbuds- eller anbudsinnhenting på prosjektering, er at tilbyderne skal inneha sentral godkjenning for ansvarsrett. Det er i denne saken slått ettertrykkelig fast at det å inneha sentral godkjenning ikke er noe kvalitetskriterium. Riktignok fås sentral godkjenning på bakgrunn av formalkompetanse, men vi må nok erkjenne at dette ikke er det samme som å ha kunnskap nok om det som i det aktuelle tilfelle skal prosjekteres. Det å inneha sentral godkjenning innebærer ikke et bevis på at man har kunnskap nok.

Valg av tilbud eller anbud skal alltid begrunnes, likeledes hvorfor ikke billigste tilbud/ anbud er valgt bort. Kunnskap er selvsagt det aller viktigste å inneha ved prosjektering.

Dersom betingelsen for å velge bort et firma er manglende kunnskap, og denne beslutningen blir innklaget til KOFA, tillegges innkjøperen (det offentlige) bevisbyrden. Det er neimen ikke lett å bevise manglende kunnskap før prosjekteringen starter.