DSB sendte ut en pressemelding den 29. august 2012. I den står:

”Norge har til sammen 68 nødmeldesentraler. Mange av disse er små, med for lav fast bemanning. Sverige har til sammenligning 18. Finland har 15 men planlegger å redusere til seks, mens Danmark har åtte og planlegger å redusere til tre.”

Pressemeldingen sammenligner antall fagsentraler i Norge med de andre nordiske land. Men, sammenligningen som er gjort er direkte feil.

Antallet nødalarmsentraler i Norge regner jeg for gitt at er korrekt, og er summen av 110-, 112-, og 113-sentralene. Hver av disse sentralene både tar imot og formidler alarmer (”nødmeldesentral”), i tillegg til at de er ”operasjonssentraler”. Fagsentralene våre har altså 2 adskilte funksjoner. For politiet sin del er sentralen på operativt nivå, idet politiet har en operasjonsleder med kommandomyndighet på sentralen i tillegg til operatørfunksjonen. For brannvesen og ambulansetjenesten ivaretas begge funksjonene av operatørene, men de har ikke kommandomyndighet slik politiets operasjonsleder har.

Når man først tar utgangspunkt i Norges 68 fagsentraler og skal gjøre sammenligninger, bør man sammenligne mot summen av antall sentraler i andre land som dekker begge disse funksjonene. For Norges del, er det hele strukturen, hvis vi ser bort fra legevaktene. Når DSB i pressemeldingen sammenligner med landene Finland og Sverige, sammenlignes det direkte feil.

Det er riktig at både i Finland og i Sverige tas alle typer nødmeldinger imot på samme sentral, og begge land har bare ett nødnummer.

I Sverige ble eksisterende ordning innført i for mer enn 25 år siden, og per i dag er 18 eller 19 SOS-alarmeringssentraler. Men helt fra begynnelsen av har politiet IKKE hatt sine operasjonssentraler samme sted som SOS-alarmering. Politiet valgte bort dette fellesskapet, og i antall sammenlignbare sentraler i Sverige må legges til antallet politioperasjonssentraler. I Sverige er det 21 politidistrikter. I tillegg bemanner noen få brannvesen i Sverige en slags fagsentral, og 4 fylker har sine egne fagsentraler for ambulansetjenesten. Summen av SOS-sentralene, politiets operasjonssentraler pluss 5-6 fagsentraler for brann og helse, er det som er sammenlignbart. For øvrig er svenskene er i ferd med å utrede sin nødmelde- og operasjonssentralstruktur.

I Finland etablerte man for noen år tilbake 15 felles nødmelde- og operasjonssentraler, og det er riktig at antallet kanskje skal reduseres. Men, - etter kort driftstid re-etablerte noen brannvesen sin gamle fagsentral, fordi brannvesenet ikke fikk de tjenestene de har behov for. I dag har de alle fleste brannvesen i Finland (store interkommunale brannvesen, og antallet er fortsatt 22) sin egen fagsentral. I følge informasjon fra våre kolleger i Finland, er ambulansetjenesten, som nå er underlagt sykehusene, i ferd med å gjøre det samme. Det er 21 sykehusdistrikter. Summen av disse er det sammenlignbare tallet overfor våre 68 sentraler.

Hva man måtte ende opp med i Danmark er nok usikkert, men danskene har tradisjon for å ha sin egen ”vaktmester” på brannstasjonen, - som altså er det vi kaller brannvesenets fagsentral.

I pressemeldingen skriver DSB videre:

”Vi bør se på erfaringene fra våre naboland og gå skikkelig inn i hvordan vi kan få til en bedre og mer robust nødmeldetjeneste i Norge, sier Rygh Pedersen.”

Det er jeg enig i. Men er det noe DSB åpenbart så langt ikke har gjort, er det nettopp å se på erfaringene fra våre naboland. Især er det interessant å hente erfaringer fra Finland. En interdepartemental arbeidsgruppe (her i Norge) leverte «Forslag til fremtidig organisering av nødmeldetjenesten» 15. juni 2008. Forslaget fra denne gruppen er så å si identisk med den modellen finnene etablerte, men som de nå i praksis er i ferd med å gå bort i fra. Og det finnene gjør er å re-etablerer noe som er ganske likt det vi har i Norge hva angår operasjonssentralfunksjonen. De har sannsynligvis erfaringer som tilsier hvorfor.

Sluttresulatet av det finnene gjør, ser ut til å bli ett nødnummer, som i praksis går til politiets operasjonssentraler, pluss fysisk atskilte fagsentraler for brann og helse.

På mine mange reiser, studieturer, samtaler med utenlandske kolleger osv, har jeg borret i disse spørsmålene, - jeg har ikke vært villig til å bare se på fasaden. Ikke slått meg til ro med hvordan det skal være, men prøvd å finne ut hvordan det egentlig er. Jeg har ikke akseptert sentrale myndigheters skryt om hvordan det tilsynelatende er, men prøvd å finne ut hvordan det virkelig er.

Det er nettopp det som har vakt min skepsis til slike framstillinger som DSB har i nevnte pressemelding. Framstillingen er regelrett ikke sannferdig. Jeg regner med at disse faktafeil ikke er tilsiktet, og at feilinformasjonen skyldes at DSB ikke vet bedre. Dette svekker DSBs faglige troverdig.